Reddet etter mindatters selvmord
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Etter at min datter tok livet av seg, hadde jeg ingen familiemedlemmer til å hjelpe meg gjennom denne prøvelsen – bortsett fra min menighetsfamilie.
Fotoillustrasjon: David Stoker, modeller brukt
En venn av meg stilte meg nylig et spørsmål som overrasket meg. Av alle spørsmålene som står ubesvart når en av våre nærmeste tar livet av seg, var hun bare opptatt av ett. Spørsmålet hennes var: “Hvordan har Kirken hjulpet deg etter at din 15 år gamle datters selvmord?”
Min første tanke var: “Det har den ikke. Jeg skjøv alle fra meg, gikk i hi i mitt hjem, og led i fullstendig ensomhet.”
Men etter noen dager med ettertanke, innså jeg at denne tanken var helt ubegrunnet. Det er ingen tvil om at den utenkelige grusomheten jeg opplevde, formørket mitt perspektiv.
På sykehuset som de kjørte min datter Natalie til (som allerede var død), var jeg i sjokktilstand. Jeg var helt nummen, både fysisk og psykisk. Det skjedde ting rundt meg som jeg kunne se, men ikke føle. Politiet stilte spørsmål, venner gråt og helsepersonell informerte. Det er både uklart og helt tydelig på samme tid.
Jeg husker at jeg så min tidligere biskop og hans hustru. En kollega av meg hadde ringt dem. Min datter Natalie og jeg hadde flyttet fra menigheten bare noen måneder tidligere. Biskopen og hans hustru var gode venner av oss.
Biskopens hustru, som også het Natalie, sa jeg skulle bo hos dem. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i bilen deres på vei tilbake til mitt gamle nabolag. Jeg hadde ingen oppfatning av tid, men jeg var klar over at det hadde gått nesten et døgn da jeg fikk en prestedømsvelsignelse av biskopen og en venn.
Jeg vet at jeg må ha blitt informert om alt det praktiske i forbindelse med begravelsen, men jeg var likevel ikke klar over hva som foregikk. Jeg kledde meg når jeg fikk beskjed om å kle meg. Jeg satte meg i bilen når jeg fikk beskjed om at vi måtte dra et eller annet sted. Jeg følte meg som en robot som fulgte enkle ordre. Det var alt jeg var i stand til å gjøre. Overraskende nok hadde jeg ennå ikke felt en eneste tåre.
Min datters begravelse var vakker. Det var mye latter blandet med tårer, og Ånden var sterkt tilstede. Min eldste datter, Victoria, kom tilbake til Utah fra en annen stat. Hun skrev en sang og fremførte den i begravelsen.
Jeg ble aldri konfrontert med begravelseskostnadene, bortsett fra at jeg ble informert om det ble tatt hånd om. Innen et par uker hadde begravelsen blitt betalt i sin helhet av bidrag fra medlemmer av Kirken.
Jeg bodde da fremdeles hos min tidligere biskops familie. Medlemmer fra min tidligere menighet var på utkikk etter et nytt bosted for meg. En koselig liten kjellerleilighet ble ledig, og før jeg visste ordet av det, undertegnet jeg en leieavtale. Dette skjedde ikke på eget initiativ. Det var et nettverk av Kirkens medlemmer som sto bak, heriblant min kjære venn Natalie, biskopens hustru.
Menighetens medlemmer hjalp meg å flytte mine personlige eiendeler, og hjalp meg og min andre datter å komme på plass. De to første månedenes husleie var betalt på forhånd – igjen ved hjelp av bidrag fra Kirkens medlemmer. Jeg hadde fortsatt ingen oppfatning av tid, og jeg var fortsatt følelsesmessig nummen til en viss grad, men jeg begynte å få følelsen tilbake.
Ca. en måned etter min datters død, begynte omfanget av det som hadde skjedd, å gå opp for meg. Først var det som om tung, tykk og svart røyk sivet inn, etterfulgt av altoppslukende bølger til jeg følte meg omgitt av stummende mørke. Sorg i sin råeste form kan være blendende.
Natalie hadde dødd på høsttakkefestdagen. Nå var det jul. Høytiden bare forsterket mitt tap. Tårene strømmet ustanselig i flere dager, og smerten føltes nådeløs i denne perioden. Minutter føltes som timer. Timer føltes som dager. Dager føltes som år.
Som fraskilt kvinne, hadde jeg ingen mann som kunne gå ut og tjene til livets opphold. Hvis jeg kunne, ville jeg ha lagt meg i fosterstilling, låst meg inn i et skap og blitt der. Men den slags luksus hadde jeg ikke. På et eller annet vis måtte jeg mønstre styrke til å fungere. Jeg måtte finne meg arbeid. Jeg arbeidet før høsttakkefestdagen, men i alt kaoset hadde jeg bare glemt hele arbeidet. Jeg kunne ha kommet tilbake dit, men Natalie likte så godt å være der, og tanken på å dra tilbake uten henne var uutholdelig.
Den første uken i januar hadde jeg fått en dårlig betalt jobb. Jeg prøvde å late som om alt var normalt. Kroppen min holdt det gående, men jeg følte at min sjel var død. Ingen visste at jeg var et hult skall av et menneske som bare eksisterte. Det var bare i løpet av kjøreturen til og fra arbeidet at jeg hadde anledning til å knekke sammen følelsesmessig.
Jeg begynte å gå i min nye menighet litt om gangen. Jeg visste at hvis noen spurte meg hvordan jeg hadde det, ville jeg knekke sammen. Jeg ønsket virkelig å gå i kirken, men jeg ønsket ikke å snakke med noen, og langt mindre å få øyekontakt. Jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg kunne være usynlig. Fremfor alt ønsket jeg bare å rive denne altoppslukende smerten ut av brystet mitt!
Jeg aner ikke hva søstrene i Hjelpeforeningen tenkte om meg, og den gangen brydde jeg meg heller ikke noe særlig. Jeg var altfor opptatt med bare å prøve å puste! Jeg ga helt sikkert inntrykk av at jeg ønsket å være i fred, for ingen av dem plaget meg. De ga meg imidlertid av og til et varmt smil som jeg fant litt trøst i – akkurat den lille dosen jeg trengte for å hindre meg i å løpe ut nærmeste utgang, noe som var en konstant tanke.
Tiden helbreder. Den visker ikke ut hendelser, men den gjør det mulig for åpne sår å lukke seg.
Den skjebnesvangre høsttakkefestdagen var i 2011, og det tok meg noen år å innse hvor stor hjelp jeg fikk av mine brødre og søstre i Kirken. Det føltes som å bli båret av slagmarken etter å ha blitt alvorlig såret. Jeg ble pleiet tilbake til helse og hjulpet frem til jeg kunne stå på egne ben.
Utallige velsignelser har blitt min del, på forskjellige måter. Mitt vitnesbyrd har vokst enormt. Jeg vet nå hvordan det føles å bli holdt i Frelserens kjærlige armer.
Så for å besvare min venns spørsmål: “Hvordan hjalp Kirken deg gjennom denne ildprøven?” sier jeg: “De hjalp meg ikke. De reddet meg.”
Natalie var en kilde av glede og latter i mitt liv. Jeg er takknemlig for all støtte fra mine venner og medlemmer av menigheten mens jeg sørget over tapet av henne.