Budskap fra Det første presidentskap
Profeter til å veilede oss
Av president Thomas S. Monson
For noen år siden satt jeg i rommet i Salt Lake tempel der Det første presidentskap og De tolv apostler møtes en gang i uken. Jeg så opp på veggen som vender mot Det første presidentskap, og betraktet portrettene av hver av Kirkens presidenter.
Mens jeg betraktet dem, mine forgjengere – fra profeten Joseph Smith (1805-1844) til president Gordon B. Hinckley (1910-2008) – tenkte jeg: “Jeg er så takknemlig for den veiledning hver av dem har gitt.”
Dette er fantastiske menn som aldri vaklet, aldri sviktet og aldri mislyktes. Dette er Guds menn. Når jeg tenker på profeter i vår tid som jeg har kjent og elsket, husker jeg deres liv, deres egenskaper og deres inspirerte læresetninger.
President Heber J. Grant (1856-1945) var Kirkens president da jeg ble født. Når jeg tenker på hans liv og lære, tror jeg en egenskap president Grant alltid var et forbilde på, var standhaftighet – standhaftighet med hensyn til det som er godt og edelt.
President George Albert Smith (1870-1951) var Kirkens president mens jeg virket som biskop i min menighet i Salt Lake City. Han sa at det foregår en stor dragkamp mellom Herren og djevelen. “Hvis du vil holde deg på Herrens side av linjen”, sa han, “vil du være under hans innflytelse og ikke ha noe ønske om å gjøre noe galt.”1
Jeg ble kalt som medlem av De tolvs quorum av president David O. McKay (1873-1970) i 1963. Han underviste om omtanke for andre ved måten han levde sitt liv. “Sann kristendom”, sa han, “er kjærlighet i handling.”2
President Joseph Fielding Smith (1876-1972), en av Kirkens mest produktive forfattere, hadde kunnskap om evangeliet som retningsgivende prinsipp i livet. Han leste Skriftene ustanselig, og var like godt kjent med læresetningene i dem som noen jeg noensinne har kjent.
President Harold B. Lee (1899-1973) var min stavspresident da jeg var gutt. Et av hans favorittsitater var “Stå på hellige steder og vær urokkelige.”3 Han oppfordret de hellige til å være i harmoni med og lydhør overfor Den hellige ånds hvisken.
Jeg tror en rettesnor i president Spencer W. Kimballs liv (1895-1985) må være hengivenhet. Han var helt og holdent hengiven mot Herren. Han var også hengiven i sin etterlevelse av evangeliet.
Da president Ezra Taft Benson (1899-1994) ble Kirkens president, kalte han meg som sin annenrådgiver i Det første presidentskap. Kjærlighet var hans retningsgivende prinsipp, noe som er nedfelt i hans favorittsitat uttalt av Frelseren: “Hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.”4
President Howard W. Hunter (1907-95) var en som alltid så etter det beste i andre. Han var alltid høflig. Han var alltid ydmyk. Jeg hadde privilegiet å virke som hans annenrådgiver.
President Gordon B. Hinckley lærte oss å gjøre vårt beste. Han bar et kraftfullt vitnesbyrd om Frelseren og hans misjon. Han underviste oss med kjærlighet. Å tjene som hans førsterådgiver var en ære og en velsignelse for meg.
Frelseren sender profeter fordi han elsker oss. Under generalkonferansen i oktober vil Kirkens generalautoriteter igjen ha det privilegium det er å dele Hans ord. Vi ivaretar dette ansvaret med stor andektighet og ydmykhet.
Hvor velsignet vi er fordi Jesu Kristi gjenopprettede kirke finnes på jorden, og fordi Kirken er grunnlagt på åpenbaringens klippe. Fortsatt åpenbaring er selve livsnerven i Jesu Kristi evangelium.
Måtte vi forberede oss til å motta den personlige åpenbaring som kommer i rikt monn under generalkonferansen. Måtte vårt hjerte være fylt med dyp besluttsomhet når vi rekker opp hånden for å oppholde levende profeter og apostler. Måtte vi bli opplyst, oppbygget, trøstet og styrket når vi lytter til deres budskap. Og måtte vi være rede til å forplikte oss på nytt til Herren Jesus Kristus – hans evangelium og hans verk – og til å leve med en fornyet beslutning om å holde hans bud og utføre hans vilje.