Et musikkekseperiment
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Hvis jeg ønsket å styrke mitt vitnesbyrd og utvikle meg åndelig, måtte jeg slutte å unnskylde min oppførsel.
Jeg har alltid trodd at jeg var et av de heldige unntakene fra noen av evangeliets normer. Så jeg gjorde som jeg ville, og bestemte hvilke normer som var viktige, og hvilke som ikke var det. En av normene jeg regnet som valgfrie, var å ikke lytte til vanhellig og vulgær musikk (se Til styrke for ungdom [2011], 22). Jeg trodde ikke at musikken jeg hørte på, hadde noe å si for hva jeg gjorde og hva jeg følte med hensyn til evangeliet. Jeg hadde fortsatt et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, og jeg gjorde mitt beste for å stå til tjeneste for andre, og delta på møtene i Kirken. Jeg sa til meg selv at det var beklagelig at disse musikerne ikke levde et godt liv, men det var greit å høre på musikken deres – det hindret tross alt ikke meg i å leve et evangelieorientert liv.
Da jeg forberedte meg til å reise på misjon, tenkte jeg overhodet ikke på hvordan musikken jeg lyttet til, hemmet min åndelige utvikling.
Men bare noen timer etter at jeg åpnet mitt misjonskall, kom jeg til å tenke på skriftstedet i Alma 32:27: “Men se, hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av mine ord.”
Og så tenkte jeg på dette ene ordet, prøve. Hvis jeg ønsket å motta velsignelsene jeg gikk glipp av, måtte jeg prøve. Så de neste tre ukene klarte jeg meg uten min upassende musikk. Det var vanskelig i starten, og jeg hadde mange tilbakefall. Men etter noen dager var de fredelige følelsene jeg begynte å få hver dag, nok til å hjelpe meg gjennom det. I tillegg begynte det å gå bedre med mine universitetsstudier. Jeg kunne konsentrere meg bedre, og jeg var mer på bølgelengde med Ånden i en periode i livet hvor himmelsk veiledning var spesielt viktig.
Jeg oppdaget at til og med ønskene mine hadde forandret seg. Jeg ville ha enhver velsignelse som vår himmelske Fader ønsker å gi meg. Min erfaring med å endre mine musikkvaner hjalp meg å innse at det ikke finnes noen valgfrie normer, og at ethvert bud vi får, har til hensikt å styrke vårt forhold til vår himmelske Fader, og gjøre oss mer lik ham. Å hoppe over de budene vi ikke liker, vil bare hindre oss i å motta hans lovede velsignelser.
Å følge evangeliets normer og holde budene skiller oss ut som Kristi sanne disipler. Når vi tar det skritt å gå fra bra til enda bedre, gleder vi virkelig vår himmelske Fader. Vi kan ikke sitte på gjerdet i dette evangeliet. Enten beveger vi oss fremover, eller så faller vi tilbake, og tanken at “Jeg gjør det bra nok akkurat nå”, vil uunngåelig få oss til å falle tilbake. Men hvis vi stoler på Jesus Kristus og hans forsonings kraft til å forbedre oss i det minste litt hver dag, kan vi leve med hans fred og vite at vi er i ferd med å bli den slags menneske som han vet at vi kan være.