Boken som reddet livet mitt
Detalj fra Se deres små, av Robert Barrett
Min familie og jeg ble medlem av Kirken da jeg var 12 år. Den gangen hadde jeg ingen anelse om omfanget av denne gaven. Jeg visste ikke engang om Kirken var sann, men far og mor var imponert over budskapet misjonærene hadde gitt. Jeg likte også misjonærene, men forsto ikke helt det de sa. Til slutt oppfordret de oss til å bli døpt, og vi bestemte oss for å gjøre det som familie eller ikke i det hele tatt. Jeg gikk med på det, og ble døpt uten å være omvendt.
Jeg gikk i kirken og på Seminar, men familien min falt senere fra. Jeg hadde venner i Kirken og gikk på Seminar og GUF for å være sammen med dem. Jeg brydde meg ikke om evangeliet eller læren, og syntes som regel kirken var kjedelig. Livet mitt ble vanskelig da jeg begynte å drive med ting som butikktyveri og hærverk. Far ble voldelig, og jeg vurderte selvmord.
Selvmord var imidlertid aldri noe alternativ. Jeg kunne ikke gjøre det mot mor, som jeg elsket inderlig. Så jeg ble nødt til å finne en løsning. Jeg så meg rundt og så mine venner fra kirken. Det eneste de hadde som jeg ikke hadde, var et vitnesbyrd. I en alder av 16 år, fire år etter dåpen, satte jeg meg derfor ned for å lese Mormons bok for første gang.
Det var vanskelig, og det tok meg nesten to år. Da jeg leste i 3 Nephi om Frelserens besøk til nephittene etter hans oppstandelse, hvor han velsigner barna deres, og engler stiger ned fra himmelen og omfavner dem, var det som om jeg sto blant nephittene og så denne mirakuløse hendelsen med mine egne øyne. Den hellige ånd bar vitnesbyrd om dette store øyeblikket.
Jeg kunne ikke lese mer fordi øynene mine var sløret av tårer. Da jeg gjenvant fatningen, fortsatte jeg å lese. Det gikk noen uker til, og jeg fullførte boken, knelte og ba for å få vite om den var sann. Men jeg fikk ikke noe svar.
Dagene gikk, og jeg knelte regelmessig og ba om å få vite om boken var sann, og om Kirken var sann, men jeg fikk fortsatt ikke noe svar. Flere uker etter at jeg ble ferdig med å lese boken, knelte jeg nok en gang i fortvilelse og spurte: “Himmelske Fader, er Mormons bok sann?” Svaret som kom, var ikke det jeg forventet: “Det har jeg allerede fortalt deg. Det vet du at den er.”
Jeg hadde fått mitt vitnesbyrd flere uker tidligere, da jeg leste om at Kristus velsignet barna. Jeg visste at denne kirken, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, er Guds rike på jorden, gjenopprettet av en profet og ledet av en profet, akkurat som i oldtiden.
Det er ingen overdrivelse å si at Mormons bok reddet livet mitt, men det ville være mer korrekt å si at det gjengitte evangelium reddet meg og fortsetter å fornye meg og styrke meg hver dag. Det er det kjæreste jeg har.