Guds gave og kraft
Dette er kapittel 6 av en ny fortellende historie om Kirken på fire bind med tittelen Hellige: Historien om Jesu Kristi Kirke i de siste dager. Boken vil snart bli tilgjengelig på trykk på 14 språk, under Kirkens historie i Gospel Library-appen, og på Internett på hellige.lds.org/nor. Kapittel 5, som ble utgitt i juli-nummeret, beskrev tapet av de første 116 sidene av oversettelsen av Mormons bok i 1828.
Da Joseph kom tilbake til Harmony sommeren 1828, viste Moroni seg for ham igjen og tok bort platene. “Hvis du er tilstrekkelig ydmyk og angrende,” sa engelen, “vil du få dem tilbake den 22. september.”1
Mørke fordunklet Josephs sinn.2 Han visste at det var galt av ham å ignorere Guds vilje og betro Martin manuskriptet. Nå betrodde ikke Gud ham platene eller uttyderne lenger. Han følte som om han fortjente enhver straff himmelen måtte gi ham.3
Tynget av skyldfølelse og anger, gikk han ned på sine knær, bekjente sine synder, og tryglet om tilgivelse. Han tenkte igjennom det gale han hadde gjort, og hva han kunne gjøre bedre dersom Herren lot ham oversette igjen.4
En dag i juli mens Joseph gikk et lite stykke fra huset sitt, viste Moroni seg for ham. Engelen ga ham uttyderne, og Joseph så et guddommelig budskap i dem: “Guds gjerninger, planer og hensikter kan ikke forstyrres, ei heller kan de tilintetgjøres.”5
Ordene var beroligende, men ble snart etterfulgt av en irettesettelse. “Hvor strenge var ikke de befalinger du fikk,” sa Herren. “Du skulle ikke ha fryktet mennesker mer enn Gud.” Han befalte Joseph å være mer varsom med hellige ting. Opptegnelsen på gullplatene var viktigere enn Martins rykte eller Josephs ønske om å behage mennesker. Gud hadde beredt den for å fornye sin fordums pakt, og lære alle folkeslag å se hen til Jesus Kristus for frelse.
Herren oppfordret Joseph til å huske hans barmhjertighet. “Omvend deg fra det du har gjort,” befalte han, “og du er fremdeles utvalgt.” Atter en gang kalte han Joseph som sin profet og seer. Likevel formante Han ham om å gi akt på hans ord.
“Hvis du ikke gjør dette,” erklærte han, “skal du bli overlatt til deg selv, og bli som andre mennesker, og ikke lenger ha noen gave.”6
Den høsten reiste Josephs foreldre sørover til Harmony. Det var gått nesten to måneder fra Joseph forlot deres hjem i Manchester, og de hadde ikke hørt noe fra ham. De var bekymret for at sommerens tragedier hadde knust ham. I løpet av noen få uker hadde han mistet sitt første barn, nesten mistet sin hustru og mistet manuskriptet. De ville forsikre seg om at han og Emma hadde det bra.
Mindre enn halvannen kilometer fra reisemålet, ble Joseph senior og Lucy overlykkelige over å se Joseph stå på veien foran dem, rolig og glad. Han fortalte dem om at han hadde mistet Guds tillit, omvendt seg fra sine synder og mottatt åpenbaring. Herrens irettesettelse hadde gjort vondt, men i likhet med profetene i tidligere tider skrev han ned åpenbaringen slik at andre kunne lese den. Det var første gang han hadde skrevet ned Herrens ord til seg.
Joseph fortalte også foreldrene sine at Moroni hadde gitt platene og uttyderne tilbake. Engelen virket fornøyd, fortalte Joseph. “Han sa at Herren elsket meg på grunn av min trofasthet og ydmyket.”
Opptegnelsen ble nå oppbevart trygt i huset, gjemt i en koffert. “Emma skriver for meg nå,” fortalte Joseph dem, “men engelen sa at Herren ville sende noen som skal skrive for meg, og jeg stoler på at sånn kommer det til å bli.”7
Våren etter reiste Martin Harris til Harmony med noen dårlige nyheter. Hans hustru hadde saksøkt Joseph, og hevdet at han var en bedrager som lot som om han oversatte gullplater. Martin forventet nå å bli innkalt til å vitne i retten. Han ville måtte erklære at Joseph hadde lurt ham, ellers ville Lucy anklage ham også for bedrageri.8
Martin la press på Joseph for å gi ham flere bevis på at platene var ekte. Han ville fortelle retten om oversettelsen, men han var bekymret for at folk ikke ville tro ham. Lucy hadde jo gjennomsøkt Smiths hus og aldri funnet opptegnelsen. Og selv om han hadde virket som Josephs skriver i to måneder, hadde Martin heller aldri sett platene, og kunne ikke vitne om at han hadde det.9
Joseph la frem spørsmålet for Herren og mottok et svar til vennen sin. Herren ville ikke fortelle Martin hva han skulle si i retten, og Han ville heller ikke gi ham noen flere bevis før Martin valgte å være ydmyk og utøve tro. “Hvis de ikke vil tro mine ord, vil de ikke tro deg, min tjener Joseph,” sa han, “selv om det var mulig for deg å vise dem alle disse ting som jeg har overlatt deg.”
Herren lovet imidlertid å behandle Martin med barmhjertighet hvis han gjorde som Joseph hadde gjort den sommeren, ydmyke seg, stole på Gud, og lære av sine feil. Tre trofaste vitner ville få se platene når tiden var inne, sa Herren, og Martin kunne bli en av dem dersom han sluttet å søke godkjennelse fra andre.10
Før han avsluttet, kom Herren med en erklæring. “Hvis denne generasjon ikke forherder sine hjerter,” sa han, “vil jeg opprette min kirke.”11
Joseph tenkte på disse ordene mens Martin skrev ned åpenbaringen. Han og Emma lyttet mens Martin leste den opp for å sjekke nøyaktigheten. Mens de leste, kom Emmas far inn i rommet og hørte på. Da de var ferdig, spurte han hvem sine ord det var.
“Det var Jesu Kristi ord”, forklarte Joseph og Emma.
“Jeg anser alt sammen som et bedrag”, sa Isaac. “Legg det bak dere.”12
Martin ignorerte Emmas far, og tok sitt eksemplar av åpenbaringen med seg da han gikk om bord på hesteskyssen hjemover. Han hadde kommet til Harmony for å finne bevis på platene, og han dro derfra med en åpenbaring som vitnet at de virkelig fantes. Han kunne ikke bruke den i retten, men han dro tilbake til Palmyra med en visshet om at Herren var oppmerksom på ham.
Senere, da Martin sto foran dommeren, ga han et enkelt, mektig vitnesbyrd. Med en hånd hevet mot himmelen, vitnet han om sannheten av gullplatene, og erklærte at han fritt hadde gitt Joseph femti dollar for å utføre Herrens verk. Uten noe bevis fra Lucys anklage, frafalt retten saken.13
I mellomtiden fortsatte Joseph med oversettelsen, og ba om at Herren snart ville sende ham en annen skriver.14
I Manchester bodde en ung mann som het Oliver Cowdery hos Josephs foreldre. Oliver var ett år yngre enn Joseph, og på høsten i 1828 hadde han begynt som lærer på en skole omtrent halvannen kilometer sør for Smiths gård.
Lærere bodde ofte hos familien til elevene sine, og da Oliver hørte rykter om Joseph og gullplatene, spurte han om han kunne få bo hos familien Smith. Til å begynne med fikk han få detaljer fra familien. Det stjålne manuskriptet og lokal sladder hadde gjort dem så vaktsomme at det grenset til taushet.15
Men i løpet av vinteren i 1828-29, mens Oliver underviste Smiths barn, fikk han sine verters tillit. Omtrent på denne tiden var Joseph senior kommet tilbake fra en tur til Harmony med en åpenbaring som erklærte at Herren var i ferd med å begynne et strålende verk.16 Innen den tid hadde Oliver vist seg å være oppriktig sannhetssøkende, og Josephs foreldre åpnet seg for ham og fortalte om deres sønns guddommelige kall.17
Det de sa, gjorde sterkt inntrykk på Oliver, og han lengtet etter å hjelpe til med oversettelsen. Som Joseph, var Oliver misfornøyd med moderne kirker, og trodde på en Gud som utrettet mirakler og som fremdeles åpenbarte sin vilje til folket.18 Men Joseph og gullplatene befant seg langt unna, og Oliver visste ikke hvordan han kunne bidra i arbeidet hvis han ble værende i Manchester.
En vårdag, mens regnet pøste ned på Smiths hustak, fortalte Oliver familien at han ville dra til Harmony for å hjelpe Joseph når semesteret var over. Lucy og Joseph senior ba ham innstendig om å spørre Herren om hans ønsker var riktige.19
Da han hadde trukket seg tilbake til sengen sin, ba Oliver alene om å få vite om det han hadde hørt om gullplatene var sant. Herren viste ham et syn av gullplatene og Josephs anstrengelser for å oversette dem. En fredfylt følelse kom over ham, og han visste da at han skulle melde seg frivillig til å være Josephs skriver.20
Oliver fortalte ingen om sin bønn. Men så snart semesteret var over, begynte han og Josephs bror, Samuel, å gå til fots til Harmony, som var mer enn 16 mil unna. Veien var kald og gjørmete etter vårregnet, og Oliver fikk en frostskadet tå før han og Samuel var fremme hos Joseph og Emma. Allikevel var han ivrig etter å møte paret og selv få se hvordan Herren arbeidet gjennom den unge profeten.21
Så snart Oliver var kommet frem til Harmony, var det som om han alltid hadde vært der. Joseph snakket med ham til sent på kvelden, lyttet til historien hans og svarte på spørsmålene hans. Det var tydelig at Oliver hadde en god utdannelse, og Joseph aksepterte umiddelbart hans tilbud om å være skriver.
Etter Olivers ankomst, ble Josephs første oppgave å finne et trygt sted å arbeide på. Han ba Oliver om å sette opp en kontrakt der Joseph lovte å betale svigerfaren for det lille huset han og Emma bodde i, så vel som låven, jordstykket og en nærliggende vannkilde.22 Med Emmas velbefinnende i tankene, gikk foreldre hennes med på betingelsene, og lovet å hjelpe til med å dempe naboenes frykt angående Joseph.23
I mellomtiden begynte Joseph og Oliver å oversette. De arbeidet godt sammen, i flere uker av gangen, ofte med Emma i det samme rommet mens hun utførte sitt daglige arbeide.24 Noen ganger oversatte Joseph ved å se gjennom uttyderne og leste tegnene på platene på engelsk.
Ofte fant han at en enkelt seersten var mer praktisk. Han la seerstenen i hatten sin, holdt ansiktet mot hatten for å stenge ute lyset, og så på stenen. Lyset fra seerstenen skinte i mørket, og åpenbarte ord som Joseph dikterte mens Oliver raskt skrev dem ned.25
Oliver Cowdery var skriver for denne siden av oversettelsen av Mormons bok.
Foto av denne siden av originalmanuskriptet til Mormons bok er gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; foto forbedret for tydelighet
Under Herrens ledelse prøvde ikke Joseph å oversette på nytt det han hadde mistet. Isteden fortsatte han og Oliver fremover i opptegnelsen. Herren åpenbarte at Satan hadde fristet ugudelige menn til å ta sidene, forandre ordene og bruke dem til å så tvil om oversettelsen. Men Herren forsikret Joseph om at han hadde inspirert profetene i fordums tid som forberedte platene til å ta med en annen, mer fullstendig beretning om det tapte materiellet.26
“Jeg vil forvirre dem som har forandret mine ord,” fortalte Herren Joseph. “Jeg vil vise dem at min visdom er større enn djevelens list.”27
Oliver var begeistret over å få være Josephs skriver. Dag etter dag lyttet han mens vennen hans dikterte den sammensatte historien om to store sivilisasjoner, nephittene og lamanittene. Han lærte om rettferdige og ugudelige konger, om folk som ble tatt til fange og befridd igjen, om en fordums profet som brukte seerstener for å oversette opptegnelser som ble funnet på marker fylt av ben. I likhet med Joseph, var denne profeten en åpenbarer og seer begavet med Guds gave og kraft.28
Opptegnelsen vitnet om og om igjen om Jesus Kristus, og Oliver så hvordan profeter ledet en oldtidskirke og hvordan vanlige menn og kvinner utførte Herrens verk.
Allikevel hadde Oliver fremdeles mange spørsmål om Herrens verk, og han hungret etter svar. Joseph søkte etter en åpenbaring for ham gjennom urim og tummim, og Herren svarte. “Hvis dere vil be meg, skal dere få”, erklære han. “Hvis du vil adspørre, skal du kjenne mysterier som er store og vidunderlige.”
Herren oppfordret også Oliver til å huske det vitnesbyrdet han hadde mottatt før han kom til Harmony, som Oliver hadde holdt for seg selv. “Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?” spurte Herren. “Hvis jeg har fortalt deg noe som intet menneske vet, har du da ikke mottatt et vitnesbyrd?”29
Oliver var forbløffet. Umiddelbart fortalte han Joseph om sin bønn i lønndom og det guddommelige vitnesbyrdet han hadde mottatt. Ingen utenom Gud kunne ha visst det, sa han, og han visste nå at verket var sant.
De fortsatte å arbeide, og Oliver begynte å undres på om han også kunne oversette.30 Han trodde at Gud kunne arbeide gjennom redskaper som seerstener, og han hadde av og til brukt en ønskekvist for å finne vann og mineraler. Han var allikevel usikker på om ønskekvisten hans virket ved Guds kraft. Prosessen med åpenbaring var fortsatt et mysterium for ham.31
Joseph tok atter en gang Olivers spørsmål til Herren, og Herren fortalte Oliver at han hadde kraft til å få kunnskap dersom han ba i tro. Herren bekreftet at Olivers ønskekvist virket ved Guds kraft, i likhet med Arons stav i Det gamle testamente. Han underviste deretter Oliver mer om åpenbaring. “Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd”, erklærte han. “Se, dette er åpenbaringens ånd.”
Han fortalte også Oliver at han kunne oversette opptegnelsen slik som Joseph gjorde, så lenge han stolte på tro. “Husk”, sa Herren, “at uten tro kan du intet gjøre.”32
Etter åpenbaringen, var Oliver ivrig etter å oversette. Han fulgte Josephs eksempel, men da ordene ikke kom med letthet, ble han frustrert og forvirret.
Joseph så vennen streve og hadde sympati med ham. Det hadde tatt tid for ham å innstille sitt hjerte og sinn til å arbeide med oversettelsen, men Oliver trodde at han kunne mestre det med én gang. Det var ikke nok å ha en åndelig gave. Han måtte kultivere og utvikle den over tid for å kunne bruke den i Guds verk.
Oliver ga opp å oversette og spurte Joseph hvorfor han ikke hadde lykkes.
Joseph spurte Herren. “Du har antatt at jeg ville gi det til deg selv om du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg”, svarte Herren. “Du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig.”
Herren instruerte Oliver om å være tålmodig. “[Det er] ikke gagnlig at du oversetter nå”, sa han. “Det arbeid du er kalt til å gjøre, er å skrive for min tjener Joseph.” Han lovet Oliver andre muligheter til å oversette, men akkurat nå var han skriveren og Joseph seeren.33