Vår himmelske Fader hørte min bønn

Raquel E. Pedraza de Brosio

Utah i USA

Vi bodde fortsatt i vårt hjemland, Argentina, da min mann og jeg stiftet familie. Vi var hjemvendte misjonærer, og visste det var en velsignelse å bli viet i Herrens tempel. Vi var glade for å kunne gå på veien tilbake til vår himmelske Fader sammen.

Vi visste at frelsesplanen omfattet prøvelser, men vi stolte på at vi ville være i stand til å overvinne alt ved tro og bønn. Men vi forventet ikke at motgangen skulle strømme over oss uten stans. Prøvelse etter prøvelse syntes å regne over oss.

En ettermiddag jeg var alene, var jeg svært lei meg og gråt utrøstelig på grunn av våre prøvelser. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hver gang jeg prøvde å slutte å gråte, følte jeg meg bare mer deprimert og forpint.

Jeg tenkte så på de mange menn og kvinner som hadde fortalt meg hvor mye bønn hadde hjulpet dem i vanskelige stunder. Jeg hadde et vitnesbyrd om bønn, men mitt sinn og min ånd var så plaget at jeg trodde jeg ikke ville være i stand til å finne ord å si.

Mens tårene rant, knelte jeg ved sengen min og av hele mitt hjerte ba jeg min himmelske Fader om lindring og fred. Jeg ba ikke om en løsning eller om at prøvelsen måtte forsvinne. Jeg ba bare om fred.

Mens jeg ba, hørte jeg at det banket på døren. Jeg åpnet den, og fortsatt med tårer i øynene så jeg en søster fra Hjelpeforeningen. Hun fortalte meg at hun arbeidet i området og hadde stukket innom på motorsykkelen sin. Alt jeg kunne gjøre var å gi henne en klem. Hun sa: “Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte at jeg måtte stikke innom og treffe deg.”

Vi satte oss ved kjøkkenbordet, og hun hjalp meg å roe meg ned. Etter å ha snakket med henne i noen minutter, begynte jeg endelig å føle at jeg ikke var alene og at vår himmelske Fader hadde hørt min bønn.

Det er en velsignelse å kunne snakke med min himmelske Fader i bønn. Han lyttet til meg i nødens stund og sendte et av sine barn for å hjelpe meg. Jeg er takknemlig for at denne søsteren hørte Åndens inspirasjon og fulgte den.