Hva er tro?

Av Mary B. Ferguson

Om søster Ferguson

Mary Tyndale Baxter Ferguson (1826-1909) ble født i Glasgow i Skottland, og ble foreldreløs i ung alder. Etter at hun ble presentert for mormonmisjonærer, var søster Ferguson bekymret, men jo mer hun studerte, desto sikrere ble hun på at Kirken var sann. Hun ble døpt i oktober 1846, og skrev at som følge av dette “forlot alle mine venner meg, og mitt gode navn og rykte ble rasert for evangeliets skyld”.

På en konferanse i Kirken i Skottland møtte Mary John Baxter, som hun giftet seg med i 1849. De utvandret til USA i 1851. Hun pleiet ektemannen gjennom hans dårlige helse, et resultat av å ha arbeidet i en kullgruve i mange år. John døde i 1869, og Mary var alene igjen med omsorgen for deres syv barn. I dødsannonsen hennes sto det senere om hennes “harde kamp for å oppdra og ta seg av så stor en familie med små barn, men Herren hørte hennes rop og velsignet henne og gjorde ryggen hennes sterk nok til å kunne bære denne tunge byrden”.

Søster Ferguson forsørget familien som sykepleier og jordmor. Til slutt giftet hun seg på nytt og flyttet til Spanish Fork i Utah, der hun i mange år virket som president for Hjelpeforeningen. Hennes erfaringer viste hennes engasjement overfor Gud til tross for hennes utfordringer. Talen som det er gjort utdrag av her, ble holdt for unge kvinner i 1879.

Ettersom tro er evangeliets første prinsipp, er det nødvendig å spørre: Hva er tro? Skriftene lærer oss at “tro er visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser” [Joseph Smiths oversettelse, Hebreerne 11:1]… Dermed er det når vi adlyder evangeliet at bestemte velsignelser følger. Men hvis vi sier vi tror og ikke adlyder, er vår tro forgjeves. Den er som kroppen uten ånden, død. Det var denne levende troen, mine unge søstre, som fikk deres fedre og mødre til å adlyde evangeliet i sine hjemland og hjem. Midt i hån og forfølgelse forlot de ved tro sine hjem og sin slekt og alt de hadde kjært, og la ut på det mektige hav… idet de stolte på at Jehovas arm ville bringe dem trygt til et hvilens tilfluktssted, og mange av dem hadde aldri opplevd livets prøvelser og vanskeligheter… Tenk på det, mine unge søstre: Deres fedre og mødre reiste over 1600 kilometer mens de trakk en håndkjerre med sine rasjoner og sengetøy, kjøkkenredskaper, klær osv. Mange av dem hadde små barn, som måtte vasse over elver med vann opp til livet og streve seg gjennom flere kilometer med bløt sand, men ved leirbålet om kvelden gjenlød likevel deres lovsanger til Gud, for troens prinsipper var plantet i deres bryst. De hadde en visshet om ting de ikke så. Ved tro kom de frem til disse dalene. Den gangen var det ikke de fruktbare dalene dere nå ser. Ved tro overvant de den sterile, ufruktbare jorden, og ved Guds velsignelser klarte de å få ørkenen til å blomstre som en rose…

Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle dere om alle prøvelsene på vår tro som ble forårsaket av sirisser, gresshopper, tørke og oversvømmelser, samt ved at vi har blitt forfulgt av våre fiender. Men på tross av alt dette er vi et meget velsignet og lykkelig folk, og ved tro har vi til hensikt å vokse og bli mange og spre oss utover til det, i likhet med Abraham i fordums tid, ikke skal være noen ende på vårt herredømme.

Men, mine kjære unge venner, dere må ikke tro at fordi vi har gjort så mye, er det ingenting for dere å gjøre. Dere må spre dere utover. Dere må ikke tro at Utah-territoriet kommer til å ha plass til alle Sions barn. Dere må bygge opp nye kolonier…

Kjemp derfor iherdig for den tro som er gitt til deres fedre i disse siste dager, så dere ved tro kan være istand til å bidra til å oppfylle Jehovas hensikter, og måtte Guds ånds levendegjørende innflytelse hvile over Sions barn så den kan være som en levende flamme i dem for å frembringe mye frukt i rettferdighet.