Det åndelige fundament som Kirkens økonomiske selvhjulpenhet hviler på
Tilpasset fra en tale som ble holdt på Church History Symposium 2018: “Financing Faith: The Intersection of Business and Religion”, ved Brigham Young University 2. mars 2018.
Som ledere i Kirken føler vi hele tiden det store ansvar vi har for å anvende den hellige tienden og hellige offergaver på en måte som behager Herren.
Nylig fikk jeg anledning til å være i Kirtland i Ohio. På dette historiske stedet der mange av gjenopprettelsens bemerkelsesverdige begivenheter fant sted, innbys de besøkende til å tenke over troen til og arven etter de tapre menn og kvinner som la grunnlaget for dette fantastiske verk i de siste dager. Mens Kirtland-perioden var en tid med vekst og åndelig utgytelse man til da ikke hadde sett maken til, var de fleste av disse tidlige hellige svært fattige, og levde under kummerlige forhold. De hadde ofret alt – i mange tilfeller fremgangsrike gårder og veletablerte yrker – for å følge Jesus Kristus og hans profet Joseph Smith.
Mens jeg vandret på denne hellige grunnen, kunne jeg ikke unngå å tenke over den dramatiske kontrasten som finnes mellom den opprinnelige fattigdommen i Kirtland, og vår tids velstand i Kirken og blant mange av dens flergenerasjonsmedlemmer. Herren har velsignet sin kirke og de siste-dagers-hellige på bemerkelsesverdig vis!
Denne overflod av timelige velsignelser bygger på Guds løfte som gjentas ofte om at “hvis dere holder mine bud, skal det gå dere vel i landet.”1
Dette løftet står sentralt i Mormons boks beretning og lære. Det forekommer i 18 forskjellige vers, og i 7 av dens 15 bøker. Selv om velsignelsen om fremgang som nevnes i disse skriftstedene først og fremst er av åndelig art, innbefatter de også den evnen Guds folk har til å oppleve økonomisk fremgang og bli timelig selvhjulpen.
Verdt å merke seg er det at timelig fremgang har sitt utspring i trofast etterlevelse av noen retningsgivende prinsipper som ble åpenbart av Herren gjennom hans profeter, og som har blitt del av dagliglivet og kulturen blant siste-dagers-hellige. Disse prinsippene omfatter tiendeloven, fasteloven, og behovet for utdannelse, et yrke og selvhjulpenhet. Kirkens medlemmer er også rådet til å leve innenfor rammen av sine midler, unngå unødvendig gjeld, og å forberede seg til fremtiden gjennom å opparbeide seg timelige reserver i form av fødemidler og økonomiske midler.
Samtidig med at Kirkens medlemmer er blitt undervist i disse timelige prinsippene, har Kirkens ledere også innarbeidet dem i større skala for hele Kirken. De retningslinjer om økonomi og investeringer som Kirken følger, er de samme læresetninger og forskrifter som den underviser sine medlemmer. Jeg vil nå belyse fire av disse prinsippene.
Første prinsipp: Tiendeloven
I en åpenbaring som Joseph Smith mottok den 8. juli 1838, befalte Herren at “de som på denne måten har betalt tiende, [skal] hvert år innbetale én tiendedel av hele sin årlige innkomst”. Det ble også gjort klart at denne konkrete befalingen skulle være for alle de hellige som “en fastsatt lov for dem for evig”.2
Tiendeloven ble den dagen mottatt som et bud fra Herren og gjeninnføringen av en guddommelig lov som hadde vært etterlevd av Israels folk i tidligere tider. Det var et tegn på den pakt Herren inngikk med sitt folk – at hvis de forble trofaste mot den, ville han velsigne dem både åndelig og timelig. Også i dag er tiendeloven en vesentlig praksis blant siste-dagers-hellige, uavhengig av hvor de bor, deres sosiale rang eller deres materielle omstendigheter. Den er også grunnlaget for Kirkens økonomiske stabilitet.
Etter at jeg ble kalt til det presiderende biskopsråd, har jeg aldri sluttet å forundre meg over den tro og lojalitet Kirkens medlemmer viser i sin etterlevelse av dette budet. Uten tiende ville ikke Kirken vært i stand til å gjennomføre sin guddommelig forordnede misjon. I en minneverdig generalkonferansetale erklærte president Gordon B. Hinckley (1910–2008): Jeg er dypt takknemlig for tiendeloven. For meg er den et mirakel som stadig gjentar seg. Folkets tro gjør den mulig. Det er Herrens finansieringsplan for hans rikes verk.”3
Den samme dagen i 1838 mottok Joseph nok en åpenbaring der Herren presiserte hvordan bruken av tiende skulle godkjennes og administreres. Han erklærte: “Den skal disponeres av et råd som består av Det første presidentskap i min kirke, av biskopen og hans råd, og av mitt høyråd, og ved min egen røst til dem, sier Herren.”4 “Biskopen og hans råd” og “mitt høyråd” som omtales i denne åpenbaringen, er i dag kjent som henholdsvis Det presiderende biskopsråd og De tolv apostlers quorum.
I vår tid blir denne instruksjonen i kapittel 120 i Lære og pakter fortsatt omhyggelig fulgt. Hver første fredag i desember møtes Det første presidentskap, De tolv apostlers quorum og Det presiderende biskopsråd for å avveie og godkjenne hvordan Kirkens hellige midler skal fordeles i året som kommer, ut ifra tiende- og offergaveberegninger. Det å holde et slikt rådsmøte sikrer at beslutninger blir tatt i en rådslagningens, åpenbaringens og enighetens ånd.
Som ledere i Kirken føler vi hele tiden vårt store ansvar for å bruke den hellige tienden og de hellige offergaver på en måte som sømmer seg for og behager Herren. Som eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har uttrykt så godt: “Vi er fullt klar over hvor hellig enkens skjerv er.”5 President Hinckley tilføyde:
“Midlene som Kirken får fra trofaste medlemmer, er innviet. Det er Herrens midler… Midlene som vi er ansvarlige for, er hellige og betrodde midler som skal behandles med absolutt ærlighet og integritet og med stor forsiktighet, som folkets innviede gaver.
Vi føler et enormt ansvar overfor dere som gir disse bidragene. Vi føler et enda større ansvar overfor Herren, som eier disse pengene.”6
Vi er ingen finansinstitusjon eller noe forretningsforetak. Vi er Jesu Kristi kirke, og denne Kirken har intet annet formål enn det som Herren selv ga den – nemlig å innby alle til å “komme til Kristus og bli fullkommengjort i ham”,7 gjennom å “hjelpe medlemmene å etterleve Jesu Kristi evangelium, samle Israel gjennom misjonærarbeid, yte hjelp til de fattige og trengende og legge til rette for frelse for de døde ved å bygge templer og utføre stedfortredende ordinanser.”8
Ifølge retningslinjene godkjennes og bevilges hellige tiendemidler for å understøtte Kirkens åndelige og religiøse misjon. De brukes til støtte av seks hovedområder: (1) tilby og vedlikeholde tilbedelsessteder for mer enn 30 000 forsamlinger over hele verden, (2) administrere Kirkens velferds- og humanitærhjelpsprogrammer, herunder mer enn 2700 prosjekter i 2017, (3) tilby utdannelsesprogrammer, herunder Kirkens skoler, universiteter og Seminar og Institutt-programmet, (4) understøtte vårt verdensomspennende misjonærprogram, herunder 420 misjoner og de ressurser som cirka 70 000 misjonærer har behov for, (5) bygging og drift av nesten 160 templer rundt om i verden, med mange fler i anmarsj, og administrering av et voksende slektshistorie- og familieopptegnelsesprogram og (6) understøtte Kirkens administrasjon generelt.
Jeg er takknemlig for tiendeloven. Det er en kilde til velsignelser, både åndelige og timelige, for Kirken og for hvert enkelt medlem.
I juli 2016 donerte LDS Charities 280 rullestoler og hånddrevne trehjulssykler i Karimnagar i India. Siden 2001 har LDS Charities distribuert over 500 000 rullestoler i 133 land.
Annet prinsipp: Selvhjulpenhet og uavhengighet
Personlig handlefrihet er en av Guds største gaver. Det er avgjørende for vår fremgang på jorden og vår evige frelse. Gjennom å bli timelig og åndelig selvhjulpen gjør Guds barn fremskritt i sin evne til å foreta selvstendige valg og derved oppfylle sin skapelses mål.
Som en følge av det, er det ikke overraskende at profetene i vår evangelieutdeling ustanselig har bedt Kirkens medlemmer om å strebe etter å bli selvhjulpne. President Hinckleys ord er spesielt velvalgte:
“Jeg ber dere inntrengende… [om å] se nærmere på hvordan det står til med deres økonomi. Jeg ber dere inntrengende om å være forsiktig med å bruke penger, vær disiplinert når dere gjør innkjøp for å unngå gjeld så langt som mulig. Betal gjelden så fort dere kan, og befri dere fra trelldom.
Dette er en del av det timelige evangelium som vi tror på. Må Herren velsigne dere… så dere kan sette deres hus i orden. Hvis dere har betalt deres gjeld, hvis dere har penger i reserve, selv om det ikke er så mye, vil dere, om uværet skulle bryte løs over hodet på dere, ha tak over hodet for deres [familie] og fred i deres hjerte.”9
President Russell M. Nelson la også vekt på selvhjulpenhetens velsignelser da han sa: “Når de hellige arbeider målrettet, får de ny forståelse for hvem de er og for sin evige verdi. Rettferdighet, uavhengighet, sparsommelighet, arbeidsomhet og selvhjulpenhet blir personlige mål. Disse egenskapene forandrer liv.”10
På samme måte som fornuftig budsjettering i hjemmet gjør det enkelte medlem og den enkelte familie i stand til å opprettholde uavhengighet, er forsvarlig økonomistyring nøkkelen til Kirkens evne til å handle uavhengig. Dette følger det guddommelige påbudet gitt gjennom Joseph Smith om at “kirken ved [Herrens] forsyn… kan stå uavhengig over alle andre skapninger under den celestiale verden”.11
Dette forsyn er spesielt tydelig i vår tid. Vi fryder oss over det faktum at Kirken har oppnådd fullstendig økonomisk uavhengighet og er i stand til å utføre sin misjon uten noen form for gjeld. Som president Hinckley uttalte: “Kan vi ikke greie oss, vil vi innskrenke våre programmer… Vi vil ikke låne.”12
Retningslinjer knyttet til økonomistyring er blitt fastsatt av Krikens ledere og blir møysommelig fulgt under oppstillingen av det årlige budsjettet og tildeling av beløp. Disse retningslinjene omfatter to enkle og tydelige prinsipper:
-
For det første: Totale utgifter skal ikke overstige inntektsprognosene.
-
For det annet: Driftsbudsjettet skal ikke øke fra et år til det neste i raskere takt enn den forventede veksten i tiendebidrag.
Medlemmer som bor i nærheten av Kirkens bondegårder får muligheten til å stille som frivillige til å plukke frukt og grønnsaker. Varer fra Kirkens bondegårder tilfører hermetikkfabrikker og biskopenes lagerhus forsyninger til hjelp for trengende medlemmer.
For det tredje: Fremtidsrettet livsførsel
Kirkens medlemmer er klar over at de lever i en tid med katastrofer, som er forårsaket både av menneskelig aktivitet og naturens herjinger. Profetiene om de siste dager er utvetydige, og det er stor visdom i det å forberede seg på fremtiden – om det måtte være mot hungersnød, katastrofe, økonomisk krise, eller andre uforutsette vanskelige omstendigheter. Kirkens ledere har ofte gitt medlemmene råd om å innøve fremtidsrettet livsførsel gjennom å opprette et hjemmelager, der ekstra vann, basismatvarer, medisiner, klær og andre forsyninger inngår, som det kan bli behov for i en nødssituasjon. Medlemmene er også gitt råd om å “gradvis bygge opp en økonomisk reserve ved regelmessig å spare en del av sin inntekt.”13
Dette samme prinsippet for timelig forberedelse er også blitt innarbeidet i Kirken på generalplan. For eksempel er kornsiloer og lagerbygninger fylt med livsnødvendigheter til bruk i en nødssituasjon blitt opprettet over hele Nord-Amerika. Kirken følger også metodisk en praksis med hvert år å sette til side en del av sine midler, for å forberede seg på mulige fremtidige behov.
Pengene som settes til side legges så til Kirkens investeringsreserver. De investeres i aksjer og fond, hovedeierskap i skattepliktige virksomheter (der noen er fra Kirkens tidlige historie i Utah), i kommersiell -, industriell - og boligeiendom, og i landbruksvirksomhet. Kirkens reserver håndteres av en profesjonell gruppe medarbeidere og utenforstående rådgivere. Risikoen er spredt, i tråd med klok og fremsynt forvaltning og de prinsipper knyttet til investeringshåndtering som gis i vår tid.
I lignelsen om talentene, refset herren som ba om et regnskap fra sine tjenere den ene som ikke hadde investert pengene som var tiltrodd ham, men i stedet hadde gjemt disse pengene i jorden. Han omtalte tjeneren som “ond og lat”14 for ikke å ha investert pengene til å gi en rimelig økonomisk gevinst. I tråd med dette åndelige prinsipp blir ikke Kirkens økonomiske reserver lagt uvirksomme i uproduktive bankkonti, men aktiveres heller der de kan gi en gevinst.
Disse investerte midlene kan benyttes i vanskelige tider for å sikre det pågående, uavbrutte arbeid for Kirkens oppdrag, programmer og virksomhet, og for å dekke økonomiske behov i en nødssituasjon. Det er også behov for at midlene gir ytterligere økonomiske ressurser for å understøtte Kirkens oppdrag i forberedelse til Herrens annet komme. De vil bidra til å opprettholde Kirkens vekst, idet profetien om at Jesu Kristi evangelium vil bli undervist og Kirken utbredt i alle nasjoner på jord, oppfylles. Vi ser for oss at en stor del av denne veksten vil finne sted i verdens utviklingsland og folkerike land. Det fordrer stadig voksende økonomiske midler å tilby tusenvis av møtehus, flere templer og andre grunnleggende ressurser for å velsigne medlemmenes liv hvor enn de befinner seg. Kort sagt: Alle disse midlene er der av ingen annen grunn enn for å understøtte Kirkens guddommelig forordnede misjon.
Fjerde prinsipp: På Herrens måte
Paulus advarte de hellige i Korint og sa at deres “tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft”.15 Jeg fikk større forståelse for betydningen av dette prinsippet da jeg ble kalt til å virke i Kirkens presiderende biskopsråd.
Som et biskopsråd rådfører vi oss med hverandre for å sette oss inn i saker, og la vår personlige bakgrunn, våre erfaringer og fagfelt komme til nytte. Men til syvende og sist tas våre beslutninger i en bønnens ånd og under stadig søken etter åpenbaring om Herrens vilje. Når vi overveier saker som makroøkonomi og økonomisk analyse, er vårt overordnede mål å oppfylle vårt ansvar på en måte som vil frembringe Herrens idé og Kirkens hellige misjon, å innby alle til å komme til Kristus. Dette målet kan kun nås og innarbeides gjennom inspirasjon og Hans prestedømmes kraft. Etter å ha blitt gitt påbud om å gjøre ting på Herrens måte, fyller dette kallet meg med ydmykhet hver eneste dag.
Konklusjon
Fra tid til annen omtaler noen mennesker Kirken i vår tid som en mektig og fremgangsrik institusjon. Dette kan være riktig, men Kirkens styrke måles ikke bare ved antall bygninger og deres skjønnhet, eller ved dens økonomiske midler og eiendomsportefølje. Som president Hinckley en gang sa: “Når alt kommer til alt, består Kirkens eneste reelle rikdom i dens medlemmers tro.”16 Nøkkelen til å forstå Kirken “er å se den, ikke som et verdensomspennende konsern, men som millioner av trofaste medlemmer i tusenvis av forsamlinger over hele verden, som følger Kristus og bryr seg om hverandre og sine medmennesker.”17
Med andre ord, Kirken handler om mennesker. Det dreier seg om enkeltmedlemmer som knyttes sammen gjennom tro og pakter som de har til felles. De utgjør dens styrke og dens fremtid. Jeg er dypt takknemlig for åpenbaringene Herren ga i gjenopprettelsens tidlige periode, om tiendeloven, selvhjulpenhet og uavhengighet, fremtidsrettet livsførsel og å sørge for de hellige på Herrens måte. Jeg vitner om at disse prinsippene er kilden til store åndelige og timelige velsignelser til Kirkens medlemmer, deres familie, og Kirken som helhet. Disse prinsippene vil fortsette å lede vår fot og understøtte Kirkens misjon frem til Frelserens gjenkomst.