En nybakt mors bønner

Krystal Baker Chipman

Utah, USA

Illustrasjon: Joshua Dennis

Som nybakt mor til en liten og aktiv gutt, føler jeg noen ganger at livet mitt stort sett består av bleieskift og planlegging av måltider.

Mens jeg vennet meg til morsrollen, merket jeg at jeg ikke tok hensyn til mine åndelig behov. I stedet for å lese Skriftene, tok jeg meg vanligvis heller en sårt tiltrengt lur eller en klesvask til. Bønnene ble til hastige anmodninger til min himmelske Fader om at sønnen min måtte sovne og fortsette å sove, eller bare om hjelp til å holde ut dagen.

Da sønnen min var ca. 4 måneder gammel, ble jeg klar over hvor utarmet ånden min hadde blitt. Ønsket om å styrke vitnesbyrdet mitt begynte å avta. Jeg hadde ikke lyst til å sitte gjennom alle tre timene i kirken, og andre ansvarsoppgaver i hjemmet og i kirken ble noe jeg ikke hadde tid eller overskudd til. Jeg ønsket å føle evangeliets lys igjen, men jeg var utslitt og visste ikke hvor jeg skulle begynne. En natt ba jeg inderlig om hjelp.

Neste morgen slepte jeg meg selv til kirken. Mens jeg lyttet til hjelpeforeningsleksen, så jeg en plakat som illustrerte formålet med Hjelpeforeningen. Jeg hadde sett plakaten hver eneste søndag, men hadde ikke tatt budskapet til meg før. Det står at Hjelpeforeningens formål er å hjelpe søstrene til å “øke tro og personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem og oppsøke og hjelpe de trengende.”

Jeg leste den en gang til. Denne gangen fokuserte tankene mine på “øke tro og personlig rettskaffenhet.” Det ble klart for meg at før jeg kunne utføre mine kall i Kirken og tjene andre effektivt, måtte jeg pleie min egen åndelige helse. Jeg begynte med å sette av tid til å studere Skriftene hver dag. Jeg anstrengte meg også for å være mer bevisst når jeg ba.

Etter hvert som jeg begynte å gi næring til egen tro og personlige rettskaffenhet, og søke veiledning fra min himmelske Fader, følte jeg at min kjærlighet til det gjengitte Jesu Kristi evangelium fikk ny glød. Å tjene i kall, besøke mine søstre i Hjelpeforeningen og ta del i nadverden hver uke, ble igjen meningsfullt i livet mitt. Og de tingene jeg en gang så på som noe jeg ikke hadde tid og krefter til, har nå blitt en trøst og styrke for meg og familien min.