Kunne jeg virke der?
Helt siden jeg la min første mynt på syltetøyglasset med sparepenger til misjon, visste jeg at jeg ønsket å tjene. Jeg hadde spart penger i 12 år da bekjentgjørelsen kom om at søstre kan dra på misjon når de er 19 år gamle. Selv om jeg ikke var sikker på om det var riktig tidspunkt for meg, besvarte Herren mine bønner, og jeg følte meg inspirert til å begynne på misjonspapirene mine.
Jeg ønsket at mitt misjonskall skulle være riktig for meg, og visste at jeg måtte være ærlig med mine ledere i Kirken, særlig om min helse, for å kunne føle fred. Jeg har epilepsi, en tilstand som fører til uforutsigbare anfall. Heldigvis holdes tilstanden min fullstendig under kontroll av medisin. Likevel var det mulig at min avhengighet av den kunne begrense hvor jeg kunne bli sendt.
Forestill deg min overraskelse da jeg ble kalt til å virke i Den dominikanske republikk Santo Domingo øst misjon! Det var imidlertid ett problem: Jeg fant ut at medisinen min ikke var tilgjengelig i Den dominikanske republikk. Jeg ble forvirret. Hvorfor ville Herren inspirere Kirkens ledere til å sende meg et sted som ikke hadde medisinen min?
Min familie og jeg ba sammen for å finne svar. Jeg følte en sterk overbevisning om at Herren virkelig ønsket at jeg skulle virke i Den dominikanske republikk, så vi satte i gang. Legen min skrev ut en resept for 18 måneder, men forsikringen vår dekket bare medisiner for et år, så vi måtte betale for de siste 6 månedene. Vi gikk videre i tro, og fant til slutt et overkommelig alternativ.
Da jeg ble beskikket, velsignet stavspresidenten meg med at tilstanden min ikke ville påvirke meg på min misjon – et løfte jeg kan vitne om ble oppfylt. Selv om jeg nærmet meg mine fysiske grenser, vet jeg at jeg klarte å overvinne utfordringene jeg opplevde før og under min misjon, på grunn av Jesu Kristi forsoning.