En bønn om å få oss til tempelet

Isaac Ututu

Lagos i Nigeria

Illustrasjon: Martin Sanders

Noen dager før menigheten vår hadde planlagt å reise til Aba Nigeria tempel, ringte biskopen og ba meg om å lede gruppen vår. Det sa jeg meg villig til, og den morgenen vi skulle reise, holdt vi en bønn og satte oss på en buss for å ta fatt på reisen.

På veien sang vi salmer. Umåtelig glede fylte luften. Fremdriften var god på vår 10 timer lange reise, men like før klokken tolv oppsto det en feil med bussen som ingen av oss kunne reparere.

Jeg løp til en bensinstasjon i nærheten og fant en av de ansatte der. Jeg spurte om hun kunne hjelpe meg å finne en mekaniker.

Hun ringte straks to mekanikere. Det tok ikke lang tid før de kom og begynte å arbeide. De fant ut at viftereimen var defekt. De arbeidet i timevis, helt til de sto rådløse igjen. Så ringte de en annen mekaniker.

Han virket selvsikker da han kom, og sa spydig: “Hva kan være så galt med viftereimen at dere ikke kunne reparere det?”

Han arbeidet en stund og sa så: “Det som har skjedd her, er utenom det vanlige.” Han plukket opp verktøyene sine og gikk. De andre mekanikerne fortsatte å prøve å finne en løsning, men situasjonen virket håpløs.

Jeg så på de Hellige i følget, og nesten alle virket lei seg. Da jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre videre, slo en tanke meg: “Har du bedt angående problemet?”

Umiddelbart samlet jeg gruppen. Vi sto i en ring og ba vår himmelske Fader gi mekanikerne den kunnskapen de manglet. Etter mindre enn fem minutter kom en av mekanikerne for å snakke med meg.

“Vi har klart det!” sa han, og strålte.

Vi frydet oss og takket Herren. Jeg la snart merke til at den andre mekanikeren virket nedtrykt. Jeg prøvde å gratulere ham, men han sa: “Gratulerer du meg for å bruke seks timer på å reparere én viftereim? Jeg reparerte to viftereimer før jeg kom hit. Det som har skjedd her, er helt uforklarlig.”

Jeg fortalte ham at Gud hadde grepet inn etter bønnen vår.

“Ba dere om det?” spurte han.

“Ja, for ca. fem minutter siden.”

“Å, så snilt av dere!” sa han.

Jeg betalte mekanikerne, og de dro. Vi satte oss på bussen igjen og fortsatte reisen. Vi kom endelig frem til tempelet flere timer senere, takknemlige for at vår himmelske Fader hører og besvarer våre bønner.