Eksempler på tro
Shelly Ellegood
Kentucky i USA
Shelly er takknemlig for medlemmene i menigheten som var der for henne. “De hjalp meg å begynne å gå i kirken, men de la aldri noe press på meg,” sier hun. “De gjorde det klart at de ville stille opp for meg hvis jeg trengte det.”
Selv om det har vært smertefullt, er Shelly takknemlig for styrken hun har fått av Frelseren til å overvinne og lære av sine feiltrinn: “Det er ingen som aldri kommer til å gjøre feil. Det eneste som betyr noe er at vi lærer av dem.”
Shelly føler at hun kan være et eksempel for sine barn på hvordan evangeliet kan velsigne og forandre liv. “Jeg håper de kan se at jeg har overvunnet mange utfordringer,” sier hun. “Jeg vil de skal vite at hvis de har vanskelige perioder, kan de komme gjennom dem. Det handler om å tro og aldri gi opp.”
På grunn av sine utfordringer har Shelly forstått at Jesus Kristus er hennes kilde til hjelp. “Herren har hjulpet meg på veien,” sier hun. “Han har bygget meg opp og gjort meg sterkere.”
Livsvalg holdt Shelly borte fra Kirken i mange år. Med hjelp fra venner i Kirken fant imidlertid Shelly til slutt den styrke og tro hun trengte for å komme videre og være et godt eksempel for sine barn.
Foto: Cody Bell
Jeg var 13 da mor og jeg ble medlem av Kirken. Min stefar hadde vært medlem, men hadde blitt inaktiv. En dag bestemte han seg for å vende tilbake til Kirken. Mor og jeg ble døpt. Søsteren min ble døpt ikke lenge etter.
Vi bodde i Missouri i USA, og vi gikk i en liten gren som møttes i et rom i andre etasje i en bygning i nærheten. På lørdagskveldene dro vi dit for å rydde opp plakater og askebegre. Jeg spilte på et lite keyboard på møtene våre. Medlemmene i grenen var som familie for oss.
Da jeg var 16, flyttet vi til Arizona. Endringen var vanskelig, men Kirken er ganske sterk i Arizona. Senere studerte jeg ved Brigham Young University og giftet meg. Min mann og jeg fikk fire barn, og vi levde et godt liv.
Men ting skjedde, og da vi ble skilt, ble jeg utelukket. Det tok meg ca. 15 år å komme tilbake til Kirken. Det tok sin tid, men jeg ville ikke forhaste meg. Jeg ønsket å gå i kirken av de riktige grunnene.
Den første tiden etter at vi flyttet til Kentucky, kjørte jeg sønnen min til kirken og satt i bilen og ventet mens han gikk inn. Det var en vanskelig tid. Datteren min var den første av barna mine som giftet seg i templet, og jeg kunne ikke være tilstede. Det gjorde virkelig vondt, men det var naturligvis min egen skyld.
Sånne som meg trenger bare lang tid til å finne ut av ting. Menighetens medlemmer og vennene mine var tålmodige med meg. De lot meg vite at de ville stille opp for meg hvis jeg trengte det. Én familie var spesielt hjelpsom mot meg og var virkelig som familie fordi jeg ikke hadde noen i nærheten. De hjalp meg å begynne å gå i kirken, men de la aldri noe press på meg. Det fine var at da tiden var inne, var det sønnen min som døpte meg på nytt.
Jeg har tatt mange dårlige avgjørelser i livet. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde gjort disse feilene, men jeg er takknemlig for det jeg lærer gjennom hele omvendelsesprosessen. Ingen av oss går gjennom livet uten å gjøre feil – bare Frelseren var i stand til å gjøre det. Når vi gjør feil, er det viktig at vi vender oss til ham for å få styrke og lære av feilene.
Jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake og forandre noe, men målet mitt nå er å gjøre alt jeg kan for å være et godt eksempel for barna mine, for det manglet de i mange år. Jeg håper de kan se at jeg har overvunnet mange utfordringer.
Jeg vil de skal vite at hvis de har vanskelige perioder, kan de komme gjennom dem når de vender seg til Frelseren for å få hjelp. Det handler om å tro og å aldri gi opp. Herren har hjulpet meg på veien, og jeg vet at han kan hjelpe dem også. Utviklingen har vært smertefull, men Herren har bygget meg opp og gjort meg sterkere.