Du vet ikke hva du ikke vet

Av Lori Fuller

Kirkens tidsskrifter

Hvis vi bare kunne lytte uten å prøve å overbevise noen, tror jeg vi ville bli overrasket over hva vi kunne lære.

Da jeg var student deltok jeg på et program for utenlandsstudier til Storbritannia. På det tidspunktet, strevde jeg med å føle meg nær min himmelske Fader. Jeg dro til nadverdsmøter og til kirken på søndager, og jeg dro til katolske messer og et vakkert, rolig møte i Kvekersamfunnet. Jeg dro ofte til Evensong, en nydelig anglikansk gudstjeneste med korsang. Jeg lette etter steder der jeg kunne føle fred. Jeg leste bønnebøker i katedraler og snakket om Den apostoliske trosbekjennelse med mennesker som hadde, på mange måter, en tro som lignet min. Og jeg fant Gud igjen.

Jeg følte så mye kjærlighet og sannhet på disse stedene. Budskapet jeg fikk var at hvis Gud elsket alle sine barn nok til å gi dem så mye sannhet og skjønnhet, da elsket og kjente han også meg.

Dette er faktisk en av mine favorittdeler av vår lære, at Gud gir sannhet til alle sine barn og at de har sannhet å dele med oss (se 2 Nephi 29:7–13). I vår kirke snakker vi om å ha “fylden av evangeliet.” Men det betyr ikke at vi vet alt, og vi er ikke de eneste med svar. Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa det så vakkert: “[Jesus Kristus] lever i dag, og gir barmhjertig til alle nasjoner så mye lys som de kan tåle samt sendebud av deres egne som kan undervise dem. (Se Alma 29:8.)”¹

Og det er ikke bare religiøs sannhet som Gud gir sine barn. Som president Russell M. Nelson forklarte: “Enten sannheten kommer fra et vitenskapelig laboratorium eller ved åpenbaring, utgår all sannhet fra Gud. All sannhet er en del av Jesu Kristi evangelium.”²

Jeg har sett lyset og sannheten i så mange bøker og mennesker og steder – når jeg har sett i bøker om kunst, besøkt moskeer, hørt taler fra forskere og utført frivillig arbeid med agnostikere. De har alle hatt sannhet å lære meg – hvordan behandle andre bedre, å bli vennligere i mine antagelser. De har med andre ord lært meg måter å følge Jesus Kristus på. Men jeg måtte være der – selv om det var ukjent – og jeg måtte lytte.

Enten det handler om religion eller politikk eller livsførsel, er vår verden høylytt, og vi blir ofte bombardert med budskap fra mennesker som er sikre på at de har rett og ikke kan overbevises om noe annet. Noen ganger er vi den personen. Eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum har sagt: Den utbredte forverringen av sivilisert debatt er … bekymringsverdig. Handlefrihetens evige prinsipp krever at vi respekterer mange valg som vi ikke er enig i.”³

Vi vet at Frelseren også var bekymret angående dette. Noe av det første han underviste da han besøkte nephittene i Mormons bok er at “det er ikke [hans] lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre.” Vi må avskaffe slike ting. (Se 3 Nephi 11:29–30.)

Hvis vi virkelig kunne høre en person og prøve å forstå hva de mener, hvis vi bare kunne lytte, uten å prøve å overbevise noen, tror jeg vi ville bli overrasket over hva vi kunne lære. Vi kunne finne mer sympati og respekt for deres synspunkt eller mening, eller i det minste ikke hate dem for det. Vi kunne til og med lære en ny sannhet eller bygge på vår egen forståelse. Eller oppdage at vi delte den samme sannheten hele tiden. Nøkkelen er ydmykhet – og å bekjenne at vi kan klare å lære fra en annen.

Det er en post-it-lapp på skrivebordet mitt der det står: “Du vet ikke hva du ikke vet.” Den er der for å minne meg på at utenfor min egen erfaring, er jeg i hovedsak uvitende. Den er der for å holde meg ydmyk. Jeg håper det fungerer.

Den er der også for å minne meg på å ikke forbli uvitende – at jeg har et ansvar for å fortsette å lære og lytte og søke etter sannhet, selv når den sannheten kommer i ukjente pakker. Vår himmelske Fader har mer å gi oss, hvis vi lytter.