Finn fred i avhengighetens storm
Avhengighet er som en nådeløs orkan som kaster både de avhengige og deres pårørende hit og dit.
Illustrasjoner fra Getty Images
Jeg kommer aldri til å glemme den natten min bror tok en overdose heroin. Jeg kan fortsatt huske hver eneste detalj: dunket idet kroppen traff gulvet, mors og fars rop, og redselen, forvirringen og håpløsheten som sank inn da jeg skjønte at vi var tilbake til begynnelsen på hans tilsynelatende uendelige kamp mot avhengighet.
Da min bror ikke reagerte, overrasket jeg faktisk meg selv. Til tross for kaoset rundt meg kom det en unaturlig indre styrke over meg som gjorde meg i stand til å hjelpe mor og far å stabilisere min bror. Jeg holdt de stive, grå hendene hans og snakket langsomt til ham mens han stirret tilbake med sløve øyne. Selv om jeg ikke kunne tro det jeg så, var jeg forbausende rolig mens vi ventet på at han skulle gjenvinne bevisstheten. Jeg skjønte senere at denne betimelige roen var Herrens styrkende kraft.
Etter at han var stabilisert og fikk behandling ved et sykehus, gikk det opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. De midlertidige himmelsendte kreftene mine ebbet ut, og jeg ble overveldet av sorg. Mitt hjerte ble knust. Det verket i brystet der jeg lå sammenkrøpet i sengen, og jeg fikk ikke puste. Jeg klarte ikke å gråte intenst nok til å holde tritt med følelsene. “Hvordan kan dette være livet mitt?” tenkte jeg. “Han kommer aldri til å overvinne dette. Jeg orker ikke dette lenger!”
I samme øyeblikk som jeg falt sammen i sorg, følte jeg at jeg hadde blitt løftet opp i luften av en usynlig kraft – en sterk vind som slengte meg ned i den kalde, mørke avgrunnen – et sted som er forbeholdt ikke bare de avhengige, men dem som er glad i dem, et sted jeg begynner å bli altfor godt kjent med.
En nådeløs orkan
Å se en du er glad i streve med avhengighet, er nesten uutholdelig. Avhengighet fører til løgner, hemmelighold, bedrag og svik, som igjen avler forsvarsholdning, skam og mistro. Alt dette skader forholdet til andre og får oss til å tvile på vår virkelighetsoppfatning. Jeg vet ikke hvor mange ganger mine foreldre, søsken og jeg har blitt stilt overfor den knusende byrden av “hva om?” og “hvis bare”.
Ikke alle familier som er rammet av avhengighet, har den samme opplevelsen, men i min familie har min brors avhengighet forårsaket uenighet om hvordan vi skal håndtere situasjonen. Det har vært passiv-aggressive kommentarer om “tilrettelegging”, og såre følelser mellom meg og søstrene mine når mor og far konstant rettet mesteparten av sin oppmerksomhet mot broren vår. Noen ganger blir vi alle tvunget til å gå på tå hev rundt hverandre.
Avhengighet er som et faretruende tordenvær – en alltid tilstedeværende sky av usikkerhet og bekymring som henger over oss. Selv om vi er i helspenn og venter på at lynet skal slå ned, blir vi likevel tatt på sengen hver gang og reagerer med full panikk. Hver gang. Det er en ond og uendelig sirkel.
Da min bror tok overdose, hadde han vært stoffri i to år. Vi begynte endelig å se lyset etter å ha sett ham kjempe mot avhengighetens brutale konsekvenser i mer enn ti år. Men i samme øyeblikk som han igjen ble utsatt for sin last, falt alt han hadde arbeidet for å bygge opp de siste to årene, i grus.
Etter å ha sett friheten i horisonten en kort stund, hadde min brors tilbakefall sugd oss inn i avhengighetens rasende, kaotiske og tilsynelatende uunngåelige orkan igjen, et uvær som hamrer løs på den avhengige, men også kaster deres pårørende hit og dit.
President Russell M. Nelson forklarte avhengighet slik: “Fra et innledende eksperiment som man anså som ubetydelig, kan man bli fanget i en ond sirkel. Fra eksperimentering følger vaner. Fra vaner følger henfallenhet. Fra henfallenhet følger avhengighet. Grepet øker gradvis. Vanens slavebindende lenker er for små til å bli merket før de er for sterke til å bli brutt.”1
En følelse av fullstendig svik knuste meg og familien min.
Men det vi ofte glemmer med avhengigheten, er at når broen min får tilbakefall, betyr det ikke at han velger avhengigheten fremfor familien. Han står nesten daglig overfor en nesten uutholdelig fristelse som vi ikke fullt ut kan forstå.
Når du når bunnen, kan du finne Frelseren
Mens jeg lå i sengen, kunne jeg allerede føle den kjente uroen komme sigende inn i tankene mine igjen. Jeg var fortvilet. Knust. Jeg verket. Selv om jeg tryglet Gud om å fjerne smerten i mitt hjerte og gi min bror styrke til å overvinne denne prøvelsen nok en gang, var jeg sikker på at jeg aldri ville klare å komme meg opp av fortvilelsens mørke avgrunn etter å ha sett min bror så ødelagt.
Men på et eller annet vis gjorde jeg det likevel.
Hver gang jeg finner meg selv liggende på bunnen, enten det kommer av min brors avhengighet eller andre prøvelser jeg opplever, klarer jeg å reise meg, stabilisere skuten min og igjen sette seil. Det kan virke umulig, men det er det vidunderlige med Frelserens nåde og barmhjertighet: Når jeg legger mitt liv i hans hender, gjør han det umulige mulig. Som apostelen Paulus sa: “Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk” (Filipperne 4:13).
Mine fortvilte stunder, når jeg føler jeg er helt “i kjelleren”, kommer som regel når livet har gått bra, når alt har vært under kontroll, og så, som lyn fra klar himmel, faller jeg med et brak! Der ligger jeg med ansiktet ned i den nådeløse, dypeste avgrunn. Fallet kommer så brått, uventet og smertefullt. Men overraskende nok, etter å ha tilbragt en god del av livet mitt midt i prøvelsene, har jeg lært at bunnen også kan være et vakkert sted. For når du er omgitt av stummende mørke, skinner lyset fra Frelseren fremdeles klart. Når du befinner deg på bunnen, kan du huske disse ordene av eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum: “Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner.”2
Mine øyeblikk på bunnen har hjulpet meg å forstå kraften i Jesu Kristi forsoning. Når jeg sørger over min bror og tror at ingen forstår hvordan jeg har det, vet jeg at Frelseren gjør det. Jeg vet at han også forstår min brors avhengighet på en måte som ingen andre kan. Selv om jeg hater det plutselige, redselsfulle fallet til bunnen, er jeg takknemlig for øyeblikkene da Frelseren har hjulpet meg å reise meg når jeg ikke har styrke til å stå selv. Når det gjelder min brors avhengighet, styrker Han meg så jeg kan ha medlidenhet med min bror istedenfor å dømme eller klandre ham, så jeg kan føle med ham, selv om han strever med noe jeg ikke fullt ut kan forstå, og tilgi ham og elske ham uansett hvor mange ganger jeg har blitt såret på grunn av valgene hans.
Støtte til dem som opplever avhengighet
Min bror er virkelig et godt menneske. Han er vennlig og respektfull. Han er ydmyk og mild. Han er intelligent og rett og slett morsom. Han er en elsket onkel, en god venn og et avholdt medlem av familien. Han er slett ikke noe dårlig menneske. Han er et Guds barn av uendelig verdi som har blitt fanget av Satan og sin egen avhengighet fordi han har tatt noen dårlige avgjørelser. President Dallin H. Oaks i Det første presidentskap har sagt: “Små handlinger av ulydighet eller mindre unnlatelser med hensyn til å følge gode vaner [kan] trekke oss ned mot et utfall som vi har blitt advart mot.”3 Til tross for min brors dårlige valg trenger både han og andre som strever med avhengighet, så vel som deres familier, støtte og styrke.
Familien min led lenge i stillhet med hensyn til min brors kamp. Vi utholdt selvpålagt skam i mange år. Avhengighet var tabu, så vi snakket ikke om det. Vi trodde ikke narkotikamisbruk skulle ramme familier som gjorde sitt beste for å etterleve evangeliet og følge Jesus Kristus. Vi var så redde for hva folk ville tro hvis de fant det ut. Mor og far klandret hele tiden seg selv for min brors avgjørelser, jeg skjulte det som foregikk for vennene mine, og vi prøvde i det lengste å unngå spørsmål om min bror. Lite visste vi at det å ikke snakke om det, gjorde situasjonen enda mer smertefull enn den allerede var.
Nå møter jeg min brors avhengighet på en annen måte. Og nøkkelordet er møter. I så mange år vendte jeg meg bort fra den og skjulte den for alle andre, men nå konfronterer jeg den direkte sammen med familien min. Vi søker støtte, og vi prøver å støtte andre. Etter hvert som årene har gått, har vi oppdaget at avhengighet rammer mange familier i mange forskjellige former ‒ og det er ingen grunn til å skamme seg eller prøve å skjule det. Det må snakkes om, og de som har blitt skadet av det, enten det er de pårørende eller de som strever selv, trenger mindre fordømmelse og mer støtte, medfølelse, forståelse og kjærlighet. Ingen skulle behøve å lide alene.
Finn fred i stormen
Selv om jeg ba i mange år om at min brors avhengighet måtte bli tatt fra ham, har jeg lært at handlefriheten hans ikke kan manipuleres. Han har fortsatt en viss handlefrihet og gjør sine egne valg, selv om han er bundet med avhengighetens bånd. Min familie og jeg kan være der for ham og elske ham, men vi kan ikke tvinge ham til å forandre seg. Det er ham selv det står på. Så når vi opplever å bli fanget i den rasende orkanen som omgir min bror, føles det noen ganger som om det ikke finnes noen utvei. I likhet med mange andre som opplever avhengighet, føles det som om vi aldri kommer til å unnslippe. Men uten unntak er Frelseren der for å gi oss små øyeblikk med frihet gjennom følelser av fred, lindring og kunnskapen om at alt vil ordne seg en dag.
Frelserens måte å gi meg fred på er ikke alltid umiddelbar eller et imponerende mirakel. Når jeg opplever avhengighetens voldsomme vinder, tenker jeg ofte på da Frelseren sov gjennom uværet mens han seilte på Gennesaretsjøen. I det øyeblikket var apostlene hans livredde. De valgte å fokusere på uværet istedenfor å fokusere på Frelseren, selv om han var rett ved siden av dem hele tiden. Han forlot dem aldri, og han kom dem til unnsetning – selv da de tvilte på ham. (Se Markus 4:36‒41.)
Jeg har etter hvert lært at Frelseren heller aldri vil la meg drukne. I livet mitt har det alltid vært små tilfeller av Herrens barmhjertighet som gjør meg i stand til å fortsette å padle mot de stormende bølgene som livet kaster mot meg. Han hjalp meg å være rolig og bevare fatningen da min bror trengte meg, han har hjulpet meg å mønstre tilstrekkelig styrke til å komme meg ut av sengen på de dagene jeg tror at jeg ikke har noen styrke igjen, og han fortsetter å gi meg fred til tross for min konstante og lammende frykt for det ukjente.
Det finnes alltid håp
Fordi vi ofte hører om tragedier knyttet til overdoser, alkoholforgiftning eller de mange skilsmissene som skyldes pornografi, kan avhengighet virke som et skremmende, håpløst tilfelle, men det behøver ikke alltid å være slik. På grunn av Frelseren er det virkelig håp å klamre seg til i enhver situasjon.
Selv om jeg ikke vet hvordan min brors kamper skal ta slutt, klamrer jeg meg fremdeles fast til håpet, også når det virker fåfengt. Jeg faster. Jeg ber om forståelse, empati og veiledning, snarere enn at avhengigheten hans umiddelbart må bli fjernet. Jeg ser hvilken personlig og åndelig vekst jeg har oppnådd som følge av denne årelange prøvelsen. Jeg bruker så mange ressurser jeg kan for å forstå det ufattelige. Og jeg åpner armene og mottar strålende støtte fra venner og ledere i Kirken.
Men mest av alt stoler jeg på Frelseren og hans helbredelse og frelsende kraft. Hans forsoning er reell. Det finnes ingen større trøst enn å vite at han forstår fullkomment det både jeg og min bror opplever. Salmene 34:19 lyder: “Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.”
Jeg vet at han er nær meg i stunder hvor mitt hjerte er knust, og jeg vet at han alltid vil være der for å hjelpe meg å sette det sammen igjen. Han følger ikke bare med på orkanen fra land, men som oftest er han om bord i båten og opplever den rasende vinden og bølgene sammen med meg. Han fortsetter å stille de stormfulle havene i mitt liv, og gjør det mulig for meg å vokse og føle sann fred.