Jeg er glad for at jeg lyttet

B. Sanderson

Utah i USA

Midt på en travel dag på nevrologiklinikken lå jeg etter skjemaet. Heldigvis var det én visitt som gikk fort. Jeg følte meg lettet da jeg reiste meg for å gå, men pasienten begynte å fortelle meg noe som ikke hadde noe med visitten å gjøre. Til tross for min utålmodighet følte jeg at jeg skulle sette meg ned igjen og lytte.

Han fortalte meg at hans hustru nylig hadde begynt å føle seg dårlig. “Hun visste hva som var på gang,” sa han, “men sa ikke noe til meg fordi hun var redd for å dra til sykehuset.”

Etter noen dager ble hun helt sengeliggende. Hun ble forvirret og snakket usammenhengende. Pasienten min hadde selv alvorlige helseproblemer, og snart ble begge verre. De kunne ikke lenger ta vare på hverandre. Da pasientens svigerinne besøkte dem, ble hun bekymret. Hun ba om å få to ambulanser til å kjøre dem til sykehuset. Legene oppdaget snart at hans hustru hadde fremskreden brystkreft.

“Jeg snakket aldri med min hustru igjen,” sa mannen.

Hans hustru fikk hjerteinfarkt, og ble koblet til en hjertelunge-maskin. Pasienten fortalte at han ble trillet fra sitt eget sykehusrom til intensivavdelingen for å se sin hustru en siste gang. Så ba han legene avslutte livsforlengende behandling.

Mannen sluttet å snakke. Han hadde tilsynelatende sagt alt han ønsket å si. Jeg sa hvor lei meg jeg var. Han tok meg i hånden og gikk. Jeg er glad jeg satte meg ned igjen for å lytte. Jeg er glad for at jeg ikke gikk da jeg hadde tenkt å gjøre det! Hvordan ville han ha følt seg hvis jeg hadde hastet ut av rommet akkurat da han skulle til å lette sin byrde?

Jeg vet ikke hvorfor pasienten min delte historien sin med meg den dagen, men jeg vet hvorfor jeg lyttet. Alma forkynte at de som ønsker å bli døpt og følge Jesus Kristus, skulle være “villige til å bære hverandres byrder … sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:8–9).

Pasienten min bar på en byrde, og til en viss grad kunne jeg hjelpe ham å bære den. Han sørget, og jeg sørget med ham. Han trengte trøst, så jeg trøstet ham. På denne enkle måten forsøkte jeg å holde mitt løfte om å være mer lik min Frelser.