Mitt favorittskriftsted
Villig til å bære hverandres byrder
Jeg visste ikke det gikk an å være “fortapt” uten å vite om det. Jeg visste ikke at det gikk an å savne noe uten å vite om det. Jeg ante ikke at noe så abstrakt som evangeliet kunne gi meg så mye. Jeg trengte jo ingenting!
Men Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – det var noe spesielt med den. Jeg visste ikke hva eller hvorfor. Og jeg hadde egentlig ingen planer om å bli døpt, til tross for at misjonærene banket på i ny og ne opp gjennom årene. Men så ble jeg utfordret å lese Mormons bok, og kom til Mosiah 18:8-10 ...
“og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst”…
Det ville jeg! Det gjorde jeg jo så godt jeg kunne allerede!
“nå sier jeg dere at hvis dette er deres hjertes ønske, hva har dere så imot å bli døpt i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud, så han kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad?”
Nei - hva hadde jeg egentlig imot det? Det rørte ved hjertet mitt på en måte jeg ikke hadde følt før. Døpt ble jeg kort tid senere, og jeg jobber videre med å gjøre andres byrder lettere, så godt jeg kan. 10 år er gått, og jeg er takknemlig for den Ånd som er blitt utøst over meg og min familie slik som det ble lovet i vers 10.