Eksempler på tro
Debbie Cole
Leinster i Irland
Debbie ble utsatt for et seksuelt overgrep i 1989 i en alder av 19 år. Fast bestemt på at denne hendelsen ikke skulle ødelegge livet hennes, har Debbie (avbildet sammen med sin datter) satt sin lit til sin tro mens hun har arbeidet som frivillig for å hjelpe andre ofre for seksuelle overgrep og kjempet for lovgivning for å beskytte andre mot sexforbrytere.
Leslie Nilsson, fotograf
Dagen etter overgrepet spurte noen venner av meg om jeg ville ha litt alkohol for å hjelpe meg gjennom situasjonen. Jeg hadde vært medlem av Kirken i litt over et år, og jeg var ikke aktiv på det tidspunktet. Men noe i meg visste at hvis jeg drakk alkohol, uansett mengde, ville jeg bli avhengig av det.
Da tankene klarnet etter noen dager, bestemte jeg meg for at dette overgrepet var et øyeblikk i mitt liv, men at det ikke skulle få ødelegge livet mitt. Jeg gikk gjennom rettssaken. Jeg husker at like før dommen hadde noen fortalt meg at mannen som hadde begått overgrepet mot meg, var en god mann fra en respektabel familie, og at dette overgrepet var helt ulikt ham. De sa at han hadde gjort en feil fordi han hadde drukket alkohol, og at han var så angrende at han ikke kunne leve med seg selv på grunn av det han hadde gjort. De overtalte meg til å be dommeren om å være overbærende med ham.
Like før straffeutmålingen avga jeg vitnemål om hvordan dette hadde påvirket meg, og fortalte dommeren at mannen ganske enkelt hadde gjort en feil i fylla, og at jeg syntes han burde få psykiatrisk hjelp istedenfor fengselsstraff. Dommeren takket meg, og på grunn av min uttalelse dømte han mannen til bare seks års fengsel. Etter dette prøvde jeg å gå videre med livet mitt. Jeg giftet meg og fikk barn.
En gang i 1997 eller 1998 fikk jeg en telefon om at mannen igjen var i avisene. Han hadde blitt løslatt fra fengselet og hadde overfalt tre andre kvinner. Denne nyheten vekket alle minnene på nytt. Jeg følte meg til en viss grad ansvarlig fordi jeg hadde forsvart ham.
Skyldfølelsen jeg fikk, gjorde meg deprimert. Jeg var et sterkt medlem av Kirken da dette skjedde, men det var likevel vanskelig. Jeg var så forvirret at jeg ikke alltid kunne høre den milde, lave røsten. Prestedømsvelsignelser hjalp meg å forstå hva min himmelske Fader ønsket at jeg skulle vite akkurat da. Jeg vet at jeg klarte å komme gjennom dette fordi jeg hadde evangeliet i livet mitt.
Mange år senere, da en god venn av meg tok sitt eget liv, bestemte jeg meg for å samle inn penger til en gruppe for etterlatte etter selvmord. En dag fikk jeg en telefon fra en av gruppekoordinatorene. Hun sa det var en annen mulighet til å bidra som frivillig, og hun kunne ikke få navnet mitt ut av tankene.
Hun spurte om jeg ville være interessert i frivillig arbeid ved et krisesenter for voldtektsofre. Som støttearbeider ville jeg møte ofre, forklare for dem hva som ville skje, og fortelle dem hvor viktig det var med profesjonell rådgivning. Jeg skulle også være en støttespiller for dem og familiene deres. Jeg fortalte kvinnen at jeg følte at grunnen til at navnet mitt fortsatte å dukke opp i tankene hennes, var det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk opplæring og arbeidet som frivillig støttearbeider i et par år.
Denne opplevelsen var svært givende for meg. Hver gang jeg ble tilkalt til krisesenteret, holdt jeg alltid en bønn. Jeg pleide å si: “Himmelske Fader, du kjenner denne personen. Du vet hva hun har vært gjennom, og du vet hva hun trenger å høre. Vær så snill å la meg være et redskap i dine hender slik at de får høre det de trenger å høre.”
Mens jeg hjalp ofre å arbeide mot å bli friske, pleide jeg å si at de hadde et valg. Jeg kunne si: “Vil du fortsette å være et offer, eller være en fighter? Enkelte dager vil du føle at styrken har blitt tatt fra deg, men du kan ta tilbake styrken og kontrollen ved ikke å la minnet om hendelsen ødelegge den du er. Slik blir du en fighter.”
Noen ganger tar det lang tid før ofrene er klare til å motta profesjonell rådgivning, men jeg oppmuntret dem alltid og sa hvor viktig det var å gå når de var klare. Jeg prøvde alltid å sørge for at en person som hadde kommet som offer, ville dra derfra som en fighter. På vei hjem takket jeg alltid vår himmelske Fader for at han lot meg være litt til hjelp for andre. Dette ga meg styrke til å gå videre i livet.
Etter en tid hørte jeg at mannen som begikk overgrep mot meg, hadde blitt løslatt fra fengselet igjen og hadde begått overgrep mot en ny kvinne. Jeg tenkte: “Dette kan ikke fortsette.” Jeg bestemte meg for å prøve å endre loven for å få strengere dommer mot dem som gjentatte ganger begår seksuelle overgrep. Jeg la frem et forslag for Irlands justisminister. Representanter for ministerens kontor avslo forslaget. De sa at lovene den gangen var gode nok.
Jeg bestemte meg for å starte en mediekampanje for å få støtte for forslaget mitt. Jeg er takknemlig for de siste 30 årene med medlemskap i Kirken fordi jeg har holdt mange taler og leksjoner, noe som har gitt meg ferdigheter i å tale offentlig og frimodighet til å skrive e-postmeldingene, ta telefonene og banke på dørene for å gjennomføre kampanjen. Jeg samarbeidet med TV-, radio- og avisjournalister. De var fantastiske. De fortalte historien, og gjorde det på en god måte. De var tro mot historien, og tro mot kampanjen, og dette holdt saken i offentlighetens søkelys.
Jeg samarbeidet også med en lokal politiker som hjalp meg å formulere et annet forslag som fikk nok støtte. Etter mye arbeid ble lovforslaget til slutt vedtatt 16. januar 2019.
Mens jeg kjempet for denne nye loven, ble jeg følelsesmessig utmattet til tider. Jeg måtte fortelle historien min så mange ganger og prøve å bevare fatningen under TV-, radio- og avisintervjuer. Det tok på, og jeg følte til tider at vekten av det hele ble lagt på meg. Jeg kunne føle et slags mørke rundt meg, og mørke tanker dukket opp. Jeg følte at jeg ikke kunne utgjøre noen forskjell, og noen ganger lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt prøvde. I slike stunder var bønn, skriftstudium og omsorgstjeneste for andre til stor hjelp. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om at bønn virker. Hvis det ikke var for bønn, ville jeg ha kollapset mentalt for mange år siden. Jeg gikk også til grenspresidenten og fikk prestedømsvelsignelser. Jeg er takknemlig til vår himmelske Fader for at han plasserte de rette personene langs min vei for å hjelpe meg.
Jeg har funnet stor trøst i å gå i tempelet og tjene som tempelarbeider. Dette hjelper meg å føle den kjærlighet Frelseren føler for sine hellige på begge sider av sløret. De siste åtte årene har jeg også lært at når du får en tilskyndelse, bør du ikke vente med å følge den. Det skriftsted som har hjulpet meg mest i livet, er 1 Nephi 3:7: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt …” Jeg har blitt så velsignet ved å adlyde dette prinsippet.
Satan vil prøve å overbevise oss om at vi ikke er gode nok eller smarte nok, men med hjelp av vår kjærlige Fader i himmelen og vår Frelser, er vi gode nok, og vi er smarte nok. Jeg vet at uansett hva jeg kommer ut for, så vil De aldri la meg bli stående igjen og måtte takle det alene.
Det er så vanskelig å prøve å forklare hvordan det føles å oppleve seksuelle traumer for noen som ikke har vært gjennom denne prøvelsen. En opplevelse som denne vil alltid være med deg – den vil aldri forsvinne. Det vil være dager da noe vil utløse minnet, og du vil føle at din styrke, din selvtillit og din trygghet blir tatt fra deg.
I slike stunder kan jeg ikke gjøre annet enn å gå ned på mine knær og snakke med min himmelske Fader. Jeg vet uten skygge av tvil at han hører og besvarer mine bønner. Jeg har en guddommelig arv, og dette gir meg styrke til å fortsette når livet blir vanskelig.
Å vite at min Frelser elsker meg, gir meg også håp og fokus. Jeg elsker det eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: “Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner” (“Arbeiderne i vingården”, Liahona, mai 2012, 33). Frelseren kan hjelpe oss uansett hvor vi er eller hva vi gjennomgår. Jeg ser hen til ham som et eksempel på hva jeg bør gjøre i vanskelige stunder.
Det krever mye arbeid å gå videre etter en traumatisk hendelse, men det er mulig på grunn av Jesus Kristus. Jeg er takknemlig for ham og hans evangelium. Jeg har blitt velsignet på så mange måter.
Debbie sammen med sin datter Azaria. Debbie har funnet styrke gjennom bønn. Hun har følt vår himmelske Faders kjærlige støtte gjennom sine utfordringer og innsats for å forbedre lovene i Irland.
Evangeliet har velsignet Debbie på mange måter. Hun er takknemlig for mulighetene hun har til å dele sitt vitnesbyrd med sin familie. “Frelseren kan hjelpe oss uansett hvor vi er eller hva vi gjennomgår,” sier Debbie.
Gjennom sitt forhold til sin Fader i himmelen og Frelseren Jesus Kristus har Debbie funnet styrke til å være til stor støtte for sin familie, medlemmene av Mullingar gren og mange i lokalsamfunnet.