Hvordan Ånden kan (og vil) hjelpe deg i din omsorgstjeneste

Prestedømsoppgaven å utføre omsorgstjeneste, som gis til både menn og kvinner, innbefatter retten til å motta åpenbaring.

Kallet til å hjelpe og tjene og til og med vise kjærlighet slik Frelseren gjorde, kan noen ganger virke krevende ‒ spesielt når det gjelder å rekke ut en hånd til dem vi kanskje ikke kjenner så godt. Med en million måter å utføre omsorgstjeneste på, lurer vi på hvordan vi kan vite hvordan vi best kan nå ut til dem vi har blitt tildelt.

Vi trenger ikke lure lenge fordi våre oppriktige anstrengelser kan bli veiledet av Den hellige ånd.

“Deres hellige oppdrag i omsorgstjenesten gir dere den guddommelige rett til inspirasjon,” sa søster Bonnie H. Cordon, Unge kvinners generalpresident. “Dere kan søke den inspirasjonen tillitsfullt.”¹

Når vi prøver å tjene slik Frelseren gjorde, kan vi bli veiledet av den samme Ånd som veiledet ham. Dette gjelder særlig når vi utfører oppdrag, som for eksempel omsorgstjeneste, som utføres under myndighet av biskopens prestedømsnøkler. Her er seks forslag til hvordan man kan utføre omsorgstjeneste med Ånden.

Hvordan kan jeg ha Ånden med meg når jeg utfører omsorgstjeneste?

Be om veiledning. Vår himmelske Fader ønsker at vi skal kommunisere med ham i bønn. Bønn gjør det ikke bare mulig for oss å komme nærmere ham, men det sikrer også “de velsignelser Gud allerede er villig til å gi oss, men som vi må be om å få”.² “Når vi ber og søker å forstå deres hjerte,” sa søster Cordon, “vitner jeg om at vår himmelske Fader vil veilede oss og hans Ånd vil gå med oss.”³
Ikke vent på en tilskyndelse. Vær proaktiv. “[Arbeid] ivrig” (Lære og pakter 58:27), og du vil oppleve at din innsats kan bli veiledet og forsterket. “Å fortsette med vår tjeneste og vårt arbeid er en viktig måte å oppfylle kravene til åpenbaring på,” sa president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap. “I mitt studium av Skriftene har jeg merket meg at de fleste åpenbaringer til Guds barn kommer når de er på farten, ikke når de lener seg tilbake i sine boliger og venter på at Herren skal fortelle dem hva de skal gjøre.”⁴

Hvordan kan jeg oppfatte tilskyndelser til å utføre omsorgstjeneste?

Følg Mormons råd. Vi trenger ikke å vente og gruble over hvorvidt en tanke var en tilskyndelse eller ikke. Ikke når vi har Mormons enkle nøkkel til å vite: Hvis du har en tanke som tilskynder deg til å gjøre godt og tro eller hjelpe andre å tro på Kristus, kan du vite at den kommer fra Gud (se Moroni 7:16).
Ikke vær bekymret for det. “Bare hopp ut i bassenget og svøm,” sa eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum. “Svøm mot de trengende. Ikke la dere bli lammet mens dere lurer på om dere skal svømme på rygg eller som en hund. Hvis vi følger de grunnleggende prinsippene som har blitt fremsatt, holder oss på linje med prestedømmets nøkler og søker Den hellige ånds veiledning, kan vi ikke mislykkes.”⁵

Hva er den beste måten å følge en tilskyndelse på?

Umiddelbart. Søster Susan Bednar (gift med eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum) er et godt eksempel på å følge tilskyndelser. Etter å ha bedt “om å være åndelig nok til å se dem som har et behov”, ser hun seg om i forsamlingen og vil ofte “føle en åndelig tilskyndelse til å snakke med eller ringe til en bestemt person”, fortalte eldste Bednar. “Og når søster Bednar får en slik innskytelse, reagerer hun straks og er lydig. Det er ofte slik at så snart ‘amen’ er sagt i avslutningsbønnen, snakker hun med en tenåring eller gir en søster en klem eller, når hun er kommet hjem, straks ringer til en eller annen.”⁶
Tappert. Frykt for avvisning og følelser som sjenerthet, utilstrekkelighet eller å være til bry kan hindre oss i å følge en tilskyndelse til å tjene. “Til forskjellige tider og på forskjellige måter føler vi oss alle utilstrekkelige, usikre og kanskje uverdige,” sa eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum. “Men i vår trofaste innsats for å elske Gud og tjene vår neste, kan vi føle Guds kjærlighet og nødvendige inspirasjon for deres og vårt liv på nye og helligere måter.”⁷

Én mann fortalte at han nølte med å ta kontakt med mannen til en kvinne som hadde prøvd å ta sitt eget liv. Men til slutt inviterte han mannen på lunsj. “Da jeg sa: ‘Din hustru forsøkte å begå selvmord. Det må ha vært overveldende for deg. Vil du snakke om det?’ gråt han åpenlyst,” fortalte han. “Vi hadde en rørende og personlig samtale, og vi utviklet en bemerkelsesverdig nærhet og tillit på bare noen minutter.”⁸