Fra krise til vennskap
Illustrasjon: Allen Garns
En søndag under nadverdsmøtet følte jeg noe som gjorde meg urolig. Jeg visste ikke hva det var, men følelsen ville ikke slippe taket. Jeg kikket nervøst på klokken og gledet meg til møtet var slutt. Dette var uvanlig for meg.
Etter avslutningsbønnen var følelsen fortsatt der. Jeg kikket rundt i kirkesalen og la merke til en mann som grep seg til brystet. Jeg gikk bort til ham, og han spurte om jeg ville kjøre ham til jernbanestasjonen. Jeg sa at jeg burde kjøre ham til akutten i stedet. Han sa han hadde medisiner hjemme som ville hjelpe ham. Jeg sa at jeg ville kjøre ham hjem, for å ta tog i hans tilstand ville være for farlig.
Jeg hjalp ham inn i bilen og spurte igjen om jeg skulle kjøre ham til legen. Han sa det ikke var nødvendig og at jeg bare kunne kjøre ham hjem. Jeg holdt en stille bønn og ba min himmelske Fader hjelpe ham så han klarte seg, og hjelpe meg å kjøre ham trygt hjem! Jeg kjørte forsiktig, åpnet bilvinduene og prøvde å roe ham ned. Etter en stund lente han seg tilbake i setet og begynte langsomt å slappe av.
Da vi kom hjem til ham, inviterte han meg inn. Jeg ble glad, for jeg ville sørge for at han fikk medisinene sine og at de virket. Han tok medisinene sine og begynte å føle seg bedre. Han sa det fortsatt gjorde litt vondt i brystet, men at han følte seg trygg hjemme.
Han inviterte meg til å bli til middag, og siden den ettermiddagen har vi blitt gode venner. Vi drar ofte på turer sammen og hjelper hverandre. Før denne opplevelsen hadde jeg mange venner som ikke hadde god innflytelse på meg. Men mitt vennskap med denne mannen har vært til velsignelse for meg.
Noen ganger kan et godt vennskap oppstå på grunn av en krise. Hvis jeg bare hadde satt ham på toget, lurer jeg på om han ville ha kommet seg hjem. Jeg ville aldri ha tilgitt meg selv om noe hadde skjedd med ham. Jeg er takknemlig til min himmelske Fader for at Den hellige ånd ledet meg inn i denne situasjonen, og at jeg på grunn av dette kunne få en virkelig god venn!