Kun digitalt: Unge voksne
Vi er for strenge mot oss selv
Du gjør det langt bedre enn du tror du gjør.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Det er så mange av oss som strever i varierende grad med følelsen av at vi ikke er nok eller gjør nok. Jeg har hatt denne følelsen på forskjellige tidspunkter i livet mitt. En av gangene den var følelsesmessig sterkest, var mot slutten av min misjon.
Jeg var på en av mine siste misjonskonferanser, og som han ofte gjorde, delte min misjonspresident et budskap han hadde fått fra en misjonær. Noen ganger var budskapene morsomme, noen ganger inspirerende og noen ganger understreket de et poeng. Dette budskapet var nok ment å være inspirerende, men istedenfor slo det meg hardt. Han formidlet hvor mye denne anonyme misjonæren satte pris på sin ledsager. Han formidlet hvor mye kjærlighet og omsorg denne misjonæren følte fra sin ledsager og hvilket utrolig eksempel hennes ledsager var for denne misjonæren. Mens jeg lyttet følte jeg sjelen min strekke seg i stor lengsel etter å være som den ledsageren. Jeg ønsket desperat at jeg kunne være like omsorgsfull og kjærlig og gjøre så mye godt. Og så følte jeg at jeg falt sammen inni meg da jeg innså at det var jeg ikke.
Det var ikke meg, og det ville aldri bli meg. Det var ikke en gang tid nok til å forandre meg, og hvis det hadde vært det, ville jeg sannsynligvis ikke klart det likevel.
Senere den dagen, etter at ledsageren min og jeg var tilbake i leiligheten vår, refererte hun til akkurat den delen av vår misjonspresidents tale som hadde knust meg så grundig og betrodde at det var hun som hadde skrevet det om meg. Det var hennes ord om meg. Jeg hadde stirret inn i et endeløst, mørkt tomrom, med et desperat ønske om å være den personen jeg ønsket å være – og mislyktes. Men hennes ord skrudde på et lys, og istedenfor et endeløst tomrom, sto jeg foran et speil og så speilbildet av meg selv slik jeg allerede var. Hennes ord betydde så mye for meg. Om hun bare tenkte på meg som halvparten så god som det hun hadde beskrevet meg som i brevet sitt, fylte meg med glede.
Jeg deler ikke denne opplevelsen for å skryte – den er for betydningsfull for meg til å skryte av – men for å illustrere hvor unødvendig (og ofte feilaktig) strenge vi kan være med oss selv. Den ros som var til meg, hadde jeg brukt til å gi meg selv bank med!
Dette betyr heller ikke at vi kan stoppe å strebe etter å bli mer lik Kristus. Jeg tenkte ikke: “Flott, nå kan jeg huke av omsorg for andre. Puh, da trenger jeg ikke å bekymre meg for det igjen.” Men vi trenger å gjenkjenne og anerkjenne fremgangen vi har gjort, og at vi er mye mer verdt enn det vi tror noen ganger. Som eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa: “Altfor mange lever livet i den oppfatning at de er lite verdt, når de egentlig er elegante og evige skapninger av uendelig verdi og med muligheter de ikke kan forestille seg.”1
Så være så snill, stopp opp et øyeblikk og tenk over det gode du har gjort og egenskapene du har utviklet eller holder på å utvikle. Husk at du er akseptert, du er elsket og du er nok.
Og hvis det er ting du virkelig føler at du ikke har klart eller oppnådd, jobb med dem. Ikke gi opp. Du må gjerne sette deg mål, men ikke sett grenser for når du kan bli mer lik Kristus – det var det jeg gjorde. Jeg forestilte meg en vegg som hindret meg i å forandre meg etter min misjon, men selv om de vidunderlige ordene ikke hadde handlet om meg, ville ikke slutten av min misjon betydd at alt håp om forbedring var ute.
Det er ikke alltid lett å ha denne tankegangen – tankegangen om at vi er nok. Jeg trenger fortsatt påminnelser for å ikke bli motløs. Men husk at du er av stor verdi i Guds øyne (se Lære og pakter 18:10). Husk at du er et Guds barn, og husk at vi “som Guds barn ikke skulle snakke nedsettende om eller nedverdige oss selv.”2 Streb alltid etter å bli mer lik Kristus, men ikke vær for hard mot deg selv. Kanskje er du til og med nærmere den du ønsker å være enn du noen gang trodde var mulig.