Fred i tempelet
Artikkelforfatteren bor i National District i Den dominikanske republikk.
José gledet seg sånn til å dra til tempelet. Hvorfor var han da så nervøs?
“Jeg ser vår Herres tempel, en dag jeg inn skal gå” (Barnas sangbok, 99).
“Gratulerer, José,” sa biskop García. Han ga meg min nye tempelanbefaling.
“Takk!” sa jeg. Jeg tok ham i hånden og gikk ut av kontoret mens jeg stirret på den hvite lappen. Jeg kunne dra til tempelet for å utføre dåp!
Mine abuelos (besteforeldre) ventet i gangen. Mor og far gikk ikke i kirken så ofte, så jeg pleide å gå i kirken sammen med Abuela og Abuelo. Begge ga meg en klem.
“Gleder du deg til din første tempeltur neste uke?” spurte Abuelo da vi gikk ut av bygningen.
“Ja!” sa jeg. Men jeg kunne ikke unngå å legge merke til en rar og urolig følelse i magen.
“Det skal bli så fint å dra sammen som familie,” sa Abuela med et stort smil.
Jeg smilte tilbake, men den rare følelsen ga seg ikke.
Etter hvert som dagen for tempelturen nærmet seg, ble jeg stadig mer nervøs. Til slutt snakket jeg med Abuela om det.
Hun hakket grønnsaker på kjøkkenet, men hun stoppet opp da jeg kom inn. “Hva er i veien?” spurte hun mens hun tørket hendene på et håndkle. “Du virker bekymret.”
Jeg sukket og satte meg ved bordet. “Jeg gleder meg virkelig til å dra til tempelet. Men jeg er nervøs også.”
Abuela nikket, som om hun forsto hva jeg følte. “Du trenger ikke å bekymre deg. Folk vil være der for å hjelpe deg hele veien.”
Mens hun snakket, kjente jeg en varm og betryggende følelse fra topp til tå. Jeg visste det ville bli en spesiell dag.
Snart kom dagen for tempelturen. Jeg tok på meg søndagsklær og gredde håret. Abuela kom inn på rommet mitt.
“Hvordan føler du deg?” spurte hun.
“Kjempespent! Jeg gleder meg sånn til å dra til tempelet.”
Abuela satte seg på enden av sengen min og trakk en papirlapp opp av lommen.
“Dette er et tempelordinanskort,” sa hun. “Det er for broren min. Han var veldig spesiell for meg. Men han døde før han kunne bli døpt. Vil du bli døpt for ham i tempelet i dag?”
Abuela holdt opp lappen foran meg. Jeg leste navnet: Ramon Rodriguez. Jeg skjønte at Abuela var glad i broren sin, og jeg var glad for at hun stolte nok på meg til å la meg bli døpt for ham.
“Selvfølgelig, Abuela. Takk!” Forsiktig la jeg kortet i lommen min.
På bussen til Santo Domingo tempel fortalte Abuela om da hun dro til tempelet for første gang sammen med Abuelo. Den gangen måtte de reise helt til Peru, fordi det ikke fantes noe tempel i Den dominikanske republikk.
En time senere kom vi til tempelet. Biskop García var også der. Jeg sperret opp øynene da vi gikk opp til bygningen. Det var så vakkert! Jeg stoppet for å lese ordene over døren: Helliget Herren, Herrens hus.
Da jeg gikk gjennom døren, visste jeg at jeg gikk inn til et spesielt sted. Alle mine bekymringer syntes å smelte bort. Alt var stille og fredelig.
Da jeg hadde byttet til hvite klær, sto jeg i dåpsbassenget sammen med biskop García. Jeg lyttet oppmerksomt mens han uttalte ordene i dåpsbønnen. Da han sa Ramons navn, fylte en fredelig følelse hele kroppen min.
Biskop García senket meg ned i vannet. Da jeg kom opp, smilte jeg. Jeg gledet meg sånn til å gjøre dette igjen!