Samaritanene i heisen
Illustrasjon: Anna Godeassi
Da en familie i menigheten la ut bilder på Facebook om sine erfaringer med å sitte fast i en heis i to timer, kunne jeg ikke relatere meg til det. Det vil si, ikke før jeg selv ble sittende fast i en heis.
Jeg hadde lagt mobiltelefonen igjen hjemme, så jeg banket på heisdørene og ropte om hjelp. Jeg ba også. Snart var det noen unge menn som hørte meg og – som gode samaritaner – ringte nødetatene. Så sa de at de bodde i leilighet nummer 38 og spøkte om at når jeg kom meg ut, kunne jeg komme til leiligheten deres med litt mat som takk.
De gikk, og jeg fant det vanskelig å roe meg ned. Hva om nødetatene ikke kom? Jeg ba mer. Jeg visste at mannen min snart ville komme hjem fra jobben og ikke ville vite hvor jeg var.
Jeg begynte å banke igjen. Gjennom sprekken i heisdørene kunne jeg se mennesker som gikk forbi. Jeg ropte til dem og spurte om de kunne ringe mannen min og fortelle ham om situasjonen min. Det gjorde de, og jeg klarte å roe meg ned. Nå visste mannen min det, og han ville sørge for at jeg kom meg ut.
Jeg satt i heisen i omtrent en time. Til slutt kom en vedlikeholdsarbeider og befridde meg. Han sa at heisen hadde kjørt seg fast, så han måtte klatre opp heissjakten for å få den til å virke igjen. Jeg takket ham for hjelpen.
Senere den dagen gikk jeg og takket naboene mine i leilighet 38. Jeg ga dem litt hjemmelaget mat. De sa at de bare spøkte om maten, men jeg var glad for å kunne takke dem. Når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, vet jeg nå hva familien i menigheten min gikk gjennom, og jeg er takknemlig for dem som ikke gikk forbi meg, men stanset og hjalp til.
De visste det kanskje ikke, men de fulgte Frelserens eksempel. Han gikk ikke forbi oss, og han forlot oss ikke. Han ga sitt liv så vi kan bli frelst fra fysisk og åndelig død. På grunn av dette vil jeg prøve å følge hans eksempel og aldri gå forbi andres problemer. Jeg er takknemlig for denne erfaringen som uventet har gitt meg større forståelse for ham og hans velsignelser.