En skittentøypose full av kjærlighet
Illustrasjon: John Kachik
Min beslutning om å bli en siste-dagers-hellig var vanskelig for familien min å godta. Da jeg bekjentgjorde at jeg skulle reise på heltidsmisjon uten lønn, var det ikke alle som forsto hvordan jeg kunne eller langt mindre hvorfor jeg ville det. Mor og far ønsket å dele min begeistring, men de hadde vanskelig for å se meg “gi avkall på” religionen de hadde oppdratt meg i.
Da jeg mottok mitt kall til Honduras Tegucigalpa misjon, lå det en huskeliste i konvolutten over ting jeg måtte ha med meg. Mor la merke til at ett av punktene på listen var en skittentøypose. Ja, det var noe hun kunne forstå! Hun kjøpte straks litt kraftig blått denimstoff og sydde en enkel, praktisk skittentøypose laget med kjærlighet. Det var en gave som skulle fortsette å gi.
Denne skittentøyposen fulgte meg til opplæringssenteret for misjonærer og deretter til Honduras. Den ble med meg fra den ene lille landsbyen til den andre, og gikk litt etter litt over fra å være mørkeblå til lyseblå, slik et par jeans blir favorittbuksene som passer perfekt. På slutten av min misjon ga jeg bort mesteparten av klærne mine til en spesiell familie jeg hadde blitt glad i, men jeg beholdt skittentøyposen. Mor hadde laget den spesielt til meg selv om hun ikke forsto betydningen av en misjon.
Nesten 30 år senere mottok vår eldste sønn sitt kall til California Carlsbad misjon, sammen med en huskeliste over ting han ville trenge. Vi leste den sammen, og da vi kom til “skittentøypose”, fant vi frem posen mor hadde laget til meg. Selv om den var enda mer falmet da, ble den med til California.
Noen år senere ble min datter kalt til å virke i Ohio Cleveland misjon, og skittentøyposen fulgte henne dit. Da hun kom hjem, hadde hun den med seg, litt mer eldet, men likevel uten betydelig slitasje.
Posen minner meg om at visse ting, som erfaringene fra en misjon og å vise kjærlighet til andre – slik mor gjorde for meg – kan velsigne oss om og om igjen. Den har blitt en del av familiens tradisjon for misjonærtjeneste som jeg håper aldri vil bli utslitt.