Våre norske pionerer
Arbeid, før natten kommer
Jeg vokste opp med foreldre som var veldige arbeidsomme. Min far, Noralf Steffensen, var utdannet snekker og laget mye fint til hjemmet vårt, men av yrke arbeidet han som forskalingssnekker. Min mor, Gerda, var hjemmeværende husmor, som var veldig vanlig på den tiden. Men i tillegg tok hun en stor hjerteoperasjon da hun var bare 24 år, og fikk beskjed av legen om å ikke jobbe utenfor hjemmet. Det forhindret henne ikke i å være veldig arbeidsom, så langt hun klarte.
Mor var en veldig søkende person, og ba mye om å finne sannheten, den rette kirken. Far var oppvokst i et kristent hjem, med veldig gode foreldre. Men han tok ikke del i deres kirke etter at han var blitt voksen. Det var noe som ikke stemte for ham.
Han sa til mor: Du må bare gå i kirken, men jeg blir ikke med. Mor gikk fra kirke til kirke, men hadde aldri den rette følelsen, det var alltid noe som manglet.
Livet ble ganske tungt. Hun sa at det var som hun bar på en stor bør på skuldrene sine.
Men hun fortsatte å be, og begynte å be om at far også måtte godta sannheten.
Så en dag ringer det på døren, mens mor var opptatt med å bake. Hun åpner døren, og der står det to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Før de i det hele tatt fikk sagt hvem de var, visste hun at de hadde sannheten.
Den børen hun hadde på sine skuldre forsvant, og hun følte seg lett som en fjær. Hun følte hun svevde.
Siden mor var opptatt med bakingen, spurte hun om de kunne være så snille å komme tilbake om kvelden, når hennes mann ville være hjemme.
De kom tilbake den kvelden og fortalte om frelsesplanen og min far utbrøt umiddelbart: “Dette kan jeg tro på, dette er så logisk.” Mor fikk virkelig svar på sine bønner.
De undersøkte kirken en stund, og ble døpt i april 1959.
Mor og far ble veldig engasjert i kirken, og etter en stund ble far grenspresident og arbeidet mye for Herrens sak.
Dessverre døde vår far brått, etter bare to og et halvt år som medlem, og mor ble enke bare 33 år gammel og alene med fire barn.
Ansgar var femten år, Henning elleve, Gro var seks og et halvt, og jeg var fem år.
Ansgar ble voksen over natten, og bidro mye, og var en god støtte for mor. Han lærte tidlig å ta ansvar, og Gro og jeg følte han at han nesten var som en far.
Far holdt på å bygge hus til oss da han døde, den 21. november 1961, og det var en hel del som gjenstod. Men noen av hans brødre stilte opp og bygget det ferdig, og vi flyttet inn sommeren 1962.
De var til fantastisk hjelp for oss, og mange i kirken bidro på forskjellig vis.
Det var ganske utfordrende på mange måter når vi ikke lenger hadde en som kunne forsørge oss. Mor fikk kun en liten enkepensjon, så det var ikke flust med penger. Men hun stod på fra morgen til kveld.
Noen ganger stakk familie eller medlemmer av Kirken innom med noe til oss, og det var til stor hjelp.
Men hun var nøysom, så jeg kan aldri huske at vi var sultne, likevel hadde vi mange ganger bare saus og poteter til middag.
Henning var rundt 13 år da han fikk jobbe litt på en gård i fritiden. Da han skulle få betalt for arbeidet, spurte han om han heller kunne få noen grønnsaker, poteter og egg, som han kunne gi til moren sin.
Jeg antar at det var veldig rørende for bonden, og mor kunne aldri glemme den omtanken han hadde for familien sin.
Det var vanskelig for oss minste å forstå hvorfor far aldri kom hjem til oss, men jeg husker godt at mor fortalte oss at Herren trengte far på den andre siden, og at han arbeidet flittig der.
Mor hadde alltid Skriftene framme og lærte oss barna å stole på at Herren var der og passet på oss, men at vi alltid måtte arbeide flittig, holde budene og være gode eksempler for ham.
Mange av oss ser på arbeid som bare en måte å timelig forsørge oss selv og vår familie på, eller kanskje som en måte å oppnå sosial status på ved å ha en flott stillingstittel.
Men noe som er mye viktigere er at Gud ønsker at vi skal arbeide slik at vi kan få en sterk følelse av tilfredshet når vi fullfører oppgaver, skaper noe nytt, omformer og forbedrer noe som allerede finnes og skaper verdier i den verden vi lever i.
Muligheten til å arbeide er en velsignelse fra Herren.
Når du lærer å verdsette og bli glad i arbeidet vil du finne den glede og mening som kommer gjennom selvhjulpenhet.
Jeg ble gift inn i en familie der min mann var odelsgutt, og han skulle overta gården når tiden var inne for det.
Vi har nå drevet denne gården i 27 år, med melkekyr i 18 år, men nå kjøttfe-produksjon, og noen sauer.
Vi trives godt med dette, men en må være glad i å arbeide, for på en gård er du aldri arbeidsledig. Jeg er så takknemlig til mine foreldre, som lærte meg gleden av å arbeide.
Siden min mann arbeider fullt utenom gården, har jeg hatt min arbeidsplass i hjemmet og på gården.
Jeg er takknemlig for denne anledningen til å stelle med dyr, det daglige stellet og ikke minst på våren når nytt liv kommer til verden. Det er en travel tid, men veldig givende.
Noen ganger synger jeg kirkesanger når jeg pusler rundt dem, så ser de på meg med disse skjønne øyene sine. Jeg tenker mange ganger, mon de kan føle Ånden i disse sangene?
Dyrlegen har sagt det noen ganger: De er så rolige disse dyrene deres.
Jeg håper det kan ha noe med at de føler Herrens Ånd, og at de føler at vi bryr oss om at de har det godt.
Jeg er også veldig takknemlig for det arbeidet som misjonærene våre utfører. At de er villige til å reise ut, forlate sin familie og tjene sine medmennesker, for å hjelpe dem til å finne tilbake til vår Himmelske Fader.
For en stor glede det har vært for vår familie, og for mange av deres.
Men vi har også muligheten til å tjene Herren med å være med på dette arbeidet, så lenge vi er her på jorden.
Det å reise til tempelet er en av de måtene vi kan være med å bidra på.
Det er en fantastisk anledning til å tjene våre medmennesker og mange har hatt sterke opplevelser der, som har styrket deres vitnesbyrd.
Med tillatelse fra min bror Ansgar Steffensen, vil jeg fortelle hva som skjedde da han og hans kone Åse var i tempelet i 2018.
Ansgar ledet en sesjon i tempelet sammen med en annen søster fra Drammen, mens Åse arbeidet en annen plass i tempelet akkurat da.
Da de senere satt og spiste på lunsjrommet, kommer søster Bjørghild Andersen fra Kristiansand bort og forteller at hun hadde sett Noralf, vår far, stå rett bak Ansgar ved alteret med et kjærlig smil. Det litt skjeve smilet som hun kjente så godt igjen.
I forkant av denne opplevelsen hadde Ansgar gjentatte ganger bedt om en tilkjennegivelse av sin far, som hadde gått bort for så mange år siden.
Det som er så spesielt er at hun var den eneste som var tilstede, som kjente far fra den tiden og kunne kjenne ham igjen. Herren kunne bruke henne som et redskap til svar på en inderlig bønn. Dette var en sterk åndelig opplevelse.
Hvor privilegerte vi er som har denne muligheten til å få svar på bønner, bli ledet og inspirert til å ta rette valg.
Vi er virkelig ikke alene, og det gjelder for alle og enhver, vi må bare være villige til holde oss nær til vår himmelske Fader, så han kan gi oss alle de velsignelser han ønsker å gi oss.
La oss verdsette arbeid og føle gleden og tilfredsstillelsen det er å gjøre noe med våre egne hender, som er godt for både kropp og sjel. Arbeid er en velsignelse fra Herren.