Juveler

Av Lindy Dybvig Andersen

Stavanger menighet

I Lære og pakter 101 kan vi lese at Herren tillater at noen mennesker blir plaget og lider. I vers 3 står det: “Likevel vil jeg eie dem, og de skal være mine på den dag jeg kommer for å samle mine juveler.”

I 3 Nephi kap. 24 kan vi finne litt om hva som skjer før Kristus kommer tilbake. I vers 17 kan vi lese: “Og de skal være mine, sier Hærskarenes Herre, på den dag jeg samler mine juveler.”

Altså kaller Herren sitt folk for juveler. Hver den som tror på Herren i dette jordelivet er en juvel.

Hva skal til for å bli en juvel? Eller er vi juveler i utgangspunktet? Hvis vi lærer litt mer om juveler vet vi at en juvel er en slipt edelsten. Og i utgangspunktet kan noen av dem se ut som gråstein. For at de skal komme til sin rett og skinne og bli så vakre som de kan bli må de gjennom en lengre prosess. Noen må slås løs fra berget de er festet i, de fleste må slipes og alle må poleres. Slipingen av et menneske kan ha mange forskjellige former. For noen er det arbeidsledighet eller dårlig økonomi. For noen er det å ikke finne en evig ledsager eller at man ikke får barn som planlagt. Dårlig selvbilde, funksjonsnedsettelse, ensomhet eller lite overskudd kan være andre måter å bli slipt på.

Det er vanskelig og vondt når man står midt oppi det, men det er nødvendig for at man skal bli den beste man kan bli. I kirken så er vi så heldig at vi har mange forskjellige kurs i forbindelse med selvhjulpenhet. Mange av disse store prøvelsene kan vi få hjelp til å takle gjennom å være med på et av disse kursene. Jeg sier ikke at alle våre økonomiske utfordringer forsvinner hvis vi blir med på et personlig økonomi kurs, men vi får hjelp til å se hva som trengs å gjøres og vil lettere kunne ta de grep som må tas.

Alle store og mindre prøvelser er en del av denne slipingen av et menneske. Etter å ha gått gjennom prosessen som sliping er, vil overflaten være ganske matt. Da går man videre til neste steg i prosessen for å få en juvel.

Polering er en litt mer skånsom prosess enn sliping. Man polerer for å få frem glansen og for at lyset skal reflekteres. For at juvelen skal skinne ekstra klart. Poleringen kan vel kanskje sammenlignes med å kvitte seg med uvaner man har eller å gjøre det som er best for en. Det er her alt det vakre som er inni oss kan begynne å vises på overflaten.

For at juvelen skal komme helt til sin rett er den avhengig av lys. I et mørkt rom er det ingen som ser om det er en juvel eller noe annet. En slipt og polert edelstein reflekterer lyset. Det er det som gjør den vakker. Lyset treffer steinen og lyset blir spredt og kastet tilbake.

Likedan er det med mennesket. Hvis vi er i mørket og ser lyset langt der borte, så lyser det ikke av oss. Hvis vi kommer nærmere lyset blir vi litt mer synlig. Jo nærmere vi er lyset, desto mer lyser vi selv, og desto mer synlig blir vi for andre. Så det er ikke vi som er kilden til lyset, men vi lyser likevel, fordi vi reflekterer det lyset som faller på oss. Og vi vet jo alle hvem som er kilden til alt lys. Altså jo nærmere vi holder oss til Herren desto mer lyser det av oss.

Min favoritt-smykkesten er perler. En perle oppstår når det er et lite fremmedlegeme, f.eks et sandkorn, som havner inni et skjell. Sandkornet hører ikke naturlig hjemme der og skjellet prøver å kvitte seg med det. Men det er ikke så lett å fjerne det når det først har kommet inn. Dette irritasjonsmomentet blir innekapslet, skjellet bruker perlemor til å omslutte sandkornet. Og det fortsetter å legge mange lag med perlemor rundt sandkornet. Dette betyr at det blir større og sterkere og etter mange år har vi fått en stor, rund og glansfull perle. Så det som startet med å være noe uønsket, noe skjellet absolutt ikke hadde bruk for, ender med å bli det som er mest verdifullt ved skjellet.

Jeg tenker at dette kan sammenlignes med mange ting i livet. Det kan være ting vi hører eller ser som gjør inntrykk på oss, vi tar det inn over oss, men det trenger å bearbeides, å modnes, før vi er klare til å la det skinne. Det kan være å høre om evangeliet for oss som ikke alltid har hatt det i livet vårt. Noen av oss kan kanskje tenke at dette trenger vi ikke, livet vårt er bra nok som det er. Men det har likevel kommet et lite sandkorn inn. Og det vil ligge der og det vil vokse. Og for noen vil det bli en skinnende perle, en verdifull skatt. Noe vi aldri vil være foruten. Og vi vil for evig være takknemlige for det første kornet som ble plantet der.

Jeg synes også at fargen til en perle er flott. Fargen minner meg om renhet, den minner meg om tempelet og om Kristus og vår himmelske Fader. Fargen hvit er også brukt som symbol på fred. Hvis vi beveger oss inn i psykologiens verden representerer fargen hvit viljen til å starte noe nytt. Det vitner om åpenhet og ærlighet samtidig som det gir følelse av fred, helbredelse og ro. En perle har ingen skarpe kanter. Som dere skjønner er en perle ikke bare en perle for meg.

Når du synes du har det vanskelig i livet, kan du tenke på en juvel. Så kan du vurdere om det er en del av slipingen av deg eller om det er polering som foregår. Ingen av oss slipper unna. Alle må formes, det er en del av hensikten med at vi er her.

For oss mennesker er juveler svært verdifulle. For Herren er hvert menneske minst like verdifullt som en juvel.

Jeg ønsker at vi skal kunne se hverandre som de juvelene vi er. Mange av oss er ikke ferdig slipt og polert ennå, men jeg håper vi kan se potensialet og verdien i hver enkelt. At vi er til støtte og styrke for hverandre slik at vi alle er blant juvelene når Herren kommer for å samle dem.