“Og Herren kalte sitt folk Sion”
Av Sharon Eubank
Førsterådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap
Måtte vi oppfylle den profetiske befalingen om å bygge opp Sion – være av ett hjerte og ett sinn, leve i rettferdighet og gjøre vårt beste for at det ikke skal være fattige blant oss.
Illustrasjoner: Dan Burr
Når folk besøker Kirkens humanitære senter i Salt Lake City, ber jeg dem ofte om å lese høyt en uttalelse av Joseph Smith som henger i foajeen: “[Et medlem av Kirken skal] mette den sultne, kle den nakne, sørge for enken, tørke den foreldreløses tårer, trøste den sørgende, enten det er i denne kirken, i en annen eller ingen kirke i det hele tatt, hvor enn han finner dem”.1
Uttalelsen ble gitt på et tidspunkt da Kirken var alvorlig gjeldstynget, lederne bosatte konvertitter i et nytt land, og Nauvoo tempel var under oppføring. Hvordan kunne profeten Joseph overveie å sørge for de fattige i denne kirken, for ikke å snakke om i noen annen? Men selv i slike alvorlige omstendigheter forsto Joseph at de trengende alltid måtte være et sentralt fokus for Herrens paktsfolk.
Et håp om Sion
En av de første oppgavene Joseph begynte på etter å ha organisert Kirken i april 1830, var en inspirert oversettelse av Bibelen. Jeg har ofte lurt på hvorfor. Hvorfor skulle han, på dette avgjørende tidspunktet i Kirkens historie, arbeide med å oversette 1 Mosebok? Denne boken var allerede så velkjent. Dette oversettelsesarbeidet ble imidlertid til slutt Moses’ bok i Den kostelige perle, med dyrebare detaljer av avgjørende doktrinær betydning for Kirken i vår tid.
Disse kapitlene åpenbarte det Moses og Enok opplevde, som på noen måter er bemerkelsesverdig likt det Joseph selv opplevde. Hver profet ble kalt av Herren til å utføre et stort verk. Herren viste hver av dem sitt skaperverk slik at de bedre kunne se for seg sin rolle i planen (se Lære og pakter 76; Moses 1; 7). Et sammendrag av deres overordnede oppgave kan uttrykkes som følger: å samle Israel som én prestestyrt nasjon, bygge opp Sion og forberede seg til å ta imot Jesus Kristus.
Men hvordan gjør man noe slikt? Enok gir et kortfattet svar: “Og Herren kalte sitt folk Sion, for de var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem” (Moses 7:18; uthevelse tilføyd).
En sentral del av Kirkens oppgave i de siste dager er å utrydde den fattigdom som finnes i våre lokalsamfunn og i vårt hjerte, opprette et forenet Sion og forberede folket til Jesu Kristi, Guds Sønns gjenkomst.
Hjelp på Herrens måte
Trillioner av dollar har blitt brukt av myndigheter og organisasjoner det siste århundret for å utrydde fattigdom. Men til tross for alt det velmenende arbeidet har mye av det vært mislykket og bortkastet. Hvorfor? Fordi det utilsiktet har skapt avhengighet istedenfor evne.
Herrens måte er å bygge opp både givere og mottakere, å la folk handle selvstendig og å opphøye de fattige “ved at de rike ydmykes” (Lære og pakter 104:16). Noen ganger kaller vi dette selvhjulpenhet, men det betyr egentlig å frigjøre den guddommelige evnen i hver enkelt til å løse sine egne problemer med Guds hjelp, slik at de i sin tur kan tjene andre.
Gamle og nye eksempler
Joseph Smith tjente med glede andre på Herrens måte. Etter å ha sett etter arbeid i Nauvoo i mange dager uten å lykkes, bestemte James Leach og svogeren seg for å be profeten om hjelp. James fortalte:
“Jeg sa: ‘Herr Smith, har du noe arbeid å gi oss så vi kan skaffe oss fødemidler?’ Han så på oss med et muntert blikk, og på den vennligste måten som tenkes kan, sa han: ‘Hva kan dere gjøre da, gutter?’ … Kan dere grave en grøft?’ Jeg svarte at vi skulle gjøre så godt vi kunne.
“… Da vi var ferdige, gikk jeg og sa ifra til ham. Han kom og så på den og sa: ‘… Jeg kunne ikke ha gjort det bedre selv. Bli med meg.’ Han førte oss tilbake til butikken og ba oss velge oss ut den beste skinken eller det beste stykke svinekjøtt. Ettersom vi var ganske blyge, sa jeg at vi heller ville at han skulle gi oss litt. Dermed tok han to av de største og beste kjøttstykkene og en sekk mel til hver av oss, og spurte om det var tilstrekkelig. Vi sa vi gjerne ville utføre mer arbeide for det, men han sa: ‘Hvis dere er fornøyd, er jeg det også.’
Vi takket ham hjertelig, og på hjemveien frydet vi oss over vår Guds profets godhet.”2
Et eksempel fra vår tid på den samme fine balansegangen mellom gavmildhet og selvhjulpenhet fant sted i 2013, da tyfonen Haiyan feide over det sentrale Filippinene og skadet eller ødela mer enn en million boliger. Istedenfor bare å dele ut bistanden vilkårlig, noe som kan føre til avhengighet og sløseri, anvendte Kirken selvhjulpenhetsprinsipper for å hjelpe rammede innbyggere å utvikle ferdighetene som trengtes for å gjenoppbygge boligene. Byggematerialer ble kjøpt inn, og lokale ledere i Kirken inngikk kontrakt med bygningsmentorer. Innbyggere som hadde behov for bolig, fikk verktøy, materialer og opplæring, mens de selv sto for arbeidet med å bygge sine egne leskur. De hjalp naboene å gjøre det samme.
Til slutt fikk hver deltager et slags fagbrev som bekreftet deres nylig lærte ferdigheter og kvalifiserte dem til viktige jobbmuligheter. Denne kombinasjonen av hjelp og praktisk opplæring, bygget ikke bare leskur – den bygget evner. Den gjorde mer enn bare å gjenoppbygge boliger – den gjenopprettet innbyggernes tro på seg selv.3
Små bidrag hjelper
Vi trenger ikke å være velstående for å hjelpe. En ung mann skrev om sin opplevelse med Joseph Smith: “Jeg var hjemme hos Joseph … og flere menn satt på gjerdet. Joseph kom ut og snakket med oss alle. Snart kom en mann og sa at huset til en fattig bror som bodde et stykke fra byen hadde brent ned natten før. Nesten alle mennene sa at de syntes synd på mannen. Joseph stakk hånden i lommen, tok ut fem dollar og sa: ‘Jeg syns synd på denne broren tilsvarende fem dollar. Hvor mye syns dere synd på ham?’”4
Jeg møtte nylig en 10 år gammel gutt fra et lite sted på landet, som brukte sine egne beskjedne penger til å kjøpe en kupong som ville gi et barn en poliovaksine. Gutten hadde lest om barn som ble lamme av polio, og han ønsket ikke at andre skulle lide av denne sykdommen. Jeg ble forundret over hvor mye han hadde studert, og hvor gjennomtenkt han var med hensyn til sitt lille bidrag.
Vi har helt klart alle noe å gi, uavhengig av våre omstendigheter, og den sanne betydningen av vårt bidrag kan ikke måles utelukkende ved dets pengeverdi.
Kraften i å kombinere hjerter
Hvis vi mener alvor med våre pakter, vil vi alle anstrenge oss for å være av ett hjerte og ett sinn, leve i rettferdighet og ikke ha noen fattige blant oss. Dette vil knytte våre hjerter sammen og bidra til å redusere ulikhetene i verden. Men det finnes enda større kraft når folk i pakten kombinerer sin innsats: familier, quorumer, Hjelpeforeningen, Unge kvinners klasser og staver kan organisere seg for å dekke spesielle behov i sitt lokalsamfunn med enorm effekt.
Kirkens humanitære organisasjon, Kirkens veldedighetstjeneste, kombinerer mange små anstrengelser for å hjelpe mennesker i krisesituasjoner over hele verden.5 Medlemmer av Kirken bidrar generøst med tid, penger og ekspertise. De fleste av disse bidragene er beskjedne – et lite pengebidrag eller noen timer med frivillig arbeid. Dette blir en parallell i vår tid til enkens skjerv (se Markus 12:41–44). Disse tilsynelatende små bidragene viser verden hva enker og bønder og 10 år gamle gutter kan klare når de samler sine ressurser og deretter ber Herren om å legge til sin vekst (se 1 Korinterbrev 3:6).
Vi har kommet langt siden Kirkens tidlige tid med å bygge opp betingelsene for Sion, men det er fortsatt mye som gjenstår. Måtte Gud velsigne hver enkelt av oss så vi kan oppsøke de trengende og gjøre det vi kan for å lette deres byrder og styrke deres evne. Og måtte han også velsigne sin kirke med å kunne koordinere og foredle sine medlemmers individuelle innsats og derved oppfylle den profetiske befalingen om å bygge opp Sion – å være av ett hjerte og ett sinn, leve i rettferdighet og gjøre vårt beste for at det ikke skal være fattige blant oss – inntil Frelseren kommer igjen.