Vi har alle et ønske om å passe inn
Enten det er i familien, med venner, kolleger eller folk i kirken, har vi alle et ønske om å passe inn.
Jeg er ikke flink i basketball. Kall det gener, kall det naturlige evner, kall det hva som helst – det virker alltid som om alle andre på banen har det, og ikke jeg. Dette gjør at jeg ofte føler meg utenfor.
Dette faktum hindret ikke mine venner fra å be meg være med å spille basketball. Jeg bare løp opp og ned på banen, og lot som om jeg visste hva jeg gjorde. Jeg tror ikke jeg lurte noen. Men mine venner skal ha ros for at de gjorde sitt beste for å inkludere meg.
Under en kamp kastet jeg ballen, og den fløy mot kurven. Den traff bakplaten, kurvkanten og falt deretter ned i nettet. Jeg hadde vanskelig for å tro det. Med ren flaks fikk jeg ballen i kurven!
Mine venner forsto denne unike hendelsen, og gratulerte meg. Jeg bidro ikke mye i denne kampen, men jeg følte tilhørighet, og det betød mye.
Tilhørighet er et menneskelig behov. Enten det er i familien, med venner, kolleger eller folk i kirken. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ønsker vi ikke bare å passe inn, men vi skulle også ønske at andre føler tilhørighet. Vi skulle følge vår Frelsers eksempel og kjærlighet og rekke ut en hånd til alle som ønsker “å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk” (Mosiah 18:8).
Det er behov for oss alle
Dessverre er det ikke alle som føler at de passer inn – selv ikke i kirken. Noen kan føle at det ikke er behov for dem eller kan til og med føle seg utelatt. Men sannheten er at det er behov for oss alle. Apostelen Paulus, da han snakket om Kirken, sa: “For [Kristi legeme] er jo heller ikke ett lem, men mange” (1 Korinterbrev 12:14).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: “Det er utrolig tilfredsstillende at det er behov for oss i Kristi legeme. Enten jeg fungerer som et øye eller en arm er uten betydning, faktum er at det er behov for meg … og legemet er ufullkomment uten meg.”1
Når vi blir en del av Kristi legeme – Kirken – er vi sammen med andre i tro. Som en del av Kristi legeme er det behov for alle medlemmer av Kirken.
Vi kan hjelpe andre å føle at de passer inn
Sammen med å delta i nadverden, går vi i kirken for å “[komme] … sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om [våre] sjelers velferd” (Moroni 6:5).
De som er nye eller som vender tilbake til kirken kan føle seg litt utilpass. De kan føle seg utenfor, og håper at noen vil rekke ut en hånd og være vennlig. Vi kan være de som smiler, sier hei og blir venn med dem.
President M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har sagt: “Hvis vi virkelig er den Herre Jesu Kristi sanne disipler, vil vi alltid vise kjærlighet og forståelse for enhver neste [til enhver tid].”2
“Ingen av dere skulle gå bort”
Da Frelseren viste seg for nephittene, innbød han alle til å komme og kjenne på sårene i hans hender, føtter og i hans side. En etter en kom folket til ham (se 3 Nephi 11:15). Han helbredet de syke, de sårede og plagede (se 3 Nephi 17:7, 9). Han velsignet alle barna og ba for dem (se 3 Nephi 17:21). Kort tid etterpå sa han ømt: “Jeg har befalt at ingen av dere skulle gå bort” (3 Nephi 18:25).
Uavhengig av dine vanskeligheter, din bakgrunn og oppvekst, eller noe som gjør at du føler at du ikke passer inn, husk at Frelseren ikke ønsker at du skal gå bort. Hvis du noen gang har følt deg alene eller utelatt, vet han hvordan det føles. Han ble foraktet og forlatt (se Jesaja 53:3). Han påtok seg våre synder og sorger og opplevde alle typer smerte og ensomhet (se Alma 7:11). Jesus Kristus opplevde villig alt dette slik at han kan vite hvordan han skal hjelpe oss. Når vi følger ham, vil vi finne ut at vi passer inn.
Det er plass til deg
Kirken er til for å hjelpe oss å lære hvordan vi kan bli lik vår himmelske Fader. Den gir også rammeverket og den nødvendige myndigheten for å inngå hellige pakter og sette oss på veien til opphøyelse.
Uansett hvor du er på denne reisen, husk det eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum har sagt: “Det [er] plass til [deg] i denne kirken. Kom og bli med oss!”3
Når vi prøver å følge Frelserens fullkomne eksempel ved å vise kjærlighet, hjelpe og rekke ut en hånd til hverandre, kan vi gjøre kirken til en sted for tilhørighet og enhet. Til og med for folk som ikke kan spille basketball!