Musikk for en bedre dag
Elizabeth sparket et tomt kokosskall bortetter grusveien. Hun rynket pannen da det trillet av sted. Det hadde ikke vært en god dag.
Ikke i det hele tatt!
Lagi sa noe stygt til henne på skolen. Senere lo de andre barna da hun gjorde et mattestykke feil foran klassen. Og så ble formingsprosjektet hennes ødelagt.
“Det er urettferdig!” sa Elizabeth. Hvem oppfant dårlige dager uansett?
Elizabeth plukket en pen hibiskusblomst. Det var i det minste én god ting i dag. Selv på en dårlig dag på Samoa kunne hun finne vakre blomster overalt.
Hun tvinnet den rosa blomsten inn i håret sitt og gikk hjem.
“Talofa!” sa pappa. “Hvordan har dagen din vært?”
Elizabeth så ned. “Ikke bra.” Hun gikk forbi de bråkete grisene i hagen og satte seg ved siden av pappa på verandaen.
Pappa satt og lyttet mens hun fortalte ham alt om sin tunge dag.
“Det var leit,” sa pappa og klemte henne. “Jeg har hatt sånne dager. Vil du vite noe som hjelper meg?”
Hun nikket. “Ja, takk!”
Han begynte å synge en sang som Elizabeth kunne godt. Pappa sang denne vakre kjærlighetssangen til mamma hele tiden.
Hun lo og dyttet ham i skulderen. “Pappa!”
Han smilte. “Jeg mener det! God musikk hjelper meg å føle meg bedre. Og apropos musikk …”
Elizabeth visste hva han skulle si. Det var på tide å øve på piano.
Fremfor alt ønsket Elizabeth å lære å spille piano slik at hun kunne spille sanger i kirken. Hun var allerede glad i å synge sammen med familien. Spesielt med pappa. Men det var vanskeligere å spille piano. Fingrene måtte jobbe for å finne notene.
“Jeg vet ikke om jeg har lyst til å øve i dag,” sa hun.
Pappa reiste seg. “Prøv å tenke på det du spiller. Salmer kan hjelpe oss å føle oss nærmere Gud.”
Så tok han av seg sandalene og gikk inn for å hjelpe til med middagen.
Elizabeth tok også av seg sandalene og gikk inn. Pappa hakket grønnsaker mens mamma rørte i frikasseen.
Notene til “Fa‘afetai i Le Atua” sto på keyboardet. Elizabeth elsket denne samoanske salmen. Den handlet om å takke Gud.
Elizabeth slo på det elektriske keyboardet og begynte å spille. “Tenk på det du spiller,” hadde pappa sagt.
Og det gjorde hun. Hun tenkte på alt hun var takknemlig for. Familien. Huset. Sang og musikk. Vakre Samoa.
Fingrene hennes begynte å finne notene lettere. Etter en stund begynte følelsene hennes å endre seg. Hun følte fred. Elizabeth smilte. Hun følte Den hellige ånd!
Lyden av hakking sluttet. Pappa begynte å nynne. Han sto ved siden av henne og begynte å synge.
Hun fortsatte å spille, og mamma ble også med. Elizabeth fortsatte å tenke på alle måtene Gud velsignet henne og familien på.
Til slutt lente pappa seg ned og spurte: “Føler du deg bedre?”
“Ja!” sa hun. “Du hadde rett. God musikk gjorde dagen min bedre!”
Illustrasjoner: Rebecca Sorge