Skulle vi ta imot kallet?
Illustrasjon: Getty Images
Som foreldre til en smårolling og en nyfødt var det vanskelig å utføre kall i Kirken. Så da min mann ble kalt som biskop i en menighet for unge enslige voksne studenter, var vi begge fulle av betenkeligheter.
Spørsmål oversvømte vårt sinn med hensyn til vår evne til å takle alt med det ekstra ansvaret. Noen dager etter at han fikk kallet, fant vi ut at jeg var gravid med vårt tredje barn. På grunn av min medisinske historie hadde tidligere svangerskap vært vanskelige. Da vi snakket om hva vi kunne forvente de neste månedene hvis min mann tok imot kallet, var vi usikre på hva vi skulle gjøre. Vi begynte å be oppriktig om trøst og veiledning.
På ett tidspunkt lurte min mann på om han skulle forklare situasjonen for stavspresidenten og takke nei til kallet. Dette virket mest fornuftig for oss, men da vi ba og fastet, ble vi påminnet om president Thomas S. Monsons (1927–2018) ord: “Når vi går Herrens ærend, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp” (“Plikten kaller”, Lys over Norge, juli 1996, 45).
Vi ble beroliget, og våre bekymringer lettet. Vi fikk forsikring om at dette kallet ikke kom fra stavspresidenten. Det kom fra Herren, og han visste før vi visste det at jeg var gravid da kallet ble gitt. Han kunne gjøre mer for familien vår enn min mann kunne på egenhånd hvis han ikke tok imot dette kallet.
Med tro i våre hjerter tok min mann imot kallet, og vi tok dagene som de kom. Mitt tredje svangerskap viste seg å være et stort mirakel, og sønnen vår ble født frisk og sterk. De årene jeg gikk i hjemmemenigheten vår sammen med barna, hjalp oss å bli mer sammensveiset ikke bare som familie, men også med andre medlemmer i menigheten. Mens min mann arbeidet flittig i kallet sitt, lærte jeg å be menighetsfamilien om hjelp med barna.
Min mann og jeg er takknemlige til mange trofaste hellige, og ikke minst til vår himmelske Fader, for at han hjalp oss mens vi strevde med å balansere arbeid, familie og tjeneste i Kirken.