Hvordan barnløshet styrket mitt vitnesbyrd om familieerklæringen
Å få barn var aldri en viktig prioritering for meg, men da jeg plutselig sto overfor manglende evne til å få barn, endret hjertet mitt seg fullstendig.
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 16 år og som 17-åring forlot jeg, mot alle odds, England og dro til Amerika for å unngå et liv i fattigdom. Jeg var fullstendig alene og redd, men jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde én plan: Å bli rik og berømt. Noen år tidligere hadde jeg sett en dokumentar om foreldreløse barn i Romania som sterkt hadde påvirket mitt unge brennende hjerte. Jeg var ikke ukjent med barndomstraumer, så jeg satte meg et mål om å opprette et barnehjem og virkelig utgjøre en forskjell i verden.
Jeg kunne aldri ha forestilt meg da, hvor annerledes livet mitt ville komme til å bli. Jeg giftet meg da jeg var 25 år gammel og mannen min ble snart medlem av Kirken. Da hadde jeg allerede blitt meget suksessrik, men jeg søkte fremdeles etter sann “suksess” (eller i det minste det jeg på den tiden trodde var suksess: Å bli rik og berømt). Jeg drømte om å utgjøre en viktig forskjell. Merkelig nok, ønsket jeg ikke å bli gravid, men jeg hadde en sterk følelse av at vi ikke skulle legge noen hinder for dette. Det viste seg at følelsene mine var riktige, for etter omtrent et år hadde ingenting skjedd.
Konfrontert med barnløshet
Da jeg vokste opp var jeg veldig glad i barn, likevel omfattet mine planer ikke mer enn ett eller to egne barn i en fjern fremtid. Jeg trodde ikke jeg ville bli veldig skuffet om jeg ikke kunne få barn, men da jeg plutselig sto overfor denne virkeligheten, var jeg sønderknust.
I løpet av de neste to årene ble jeg sint, bitter og desperat. Ironisk nok ble “Familien – en erklæring til verden” bekjentgjort rundt tiden da jeg giftet meg og budskapet påvirket meg stadig mer på en negativ måte, fordi jeg følte at jeg ikke kunne oppfylle min plikt om å få barn. Da mannen min og jeg snakket med leger, kunne ingen av dem finne årsaken til min barnløshet. Det virket så urettferdig. Jeg undret på hvorfor Gud hadde gjort dette mot meg. Lite visste jeg at mitt hjerte var i forandring. Jeg hadde alltid vært hyperfokusert på suksess, men nå, for første gang i mitt liv, ønsket hjertet mitt seg et barn mer enn noe annet.
Etter hvert som tiden gikk, følte jeg meg mer og mer glemt, desperat, alene … forlatt av Gud. Jeg klistret på meg et vennlig smil, men ingen forsto hva mannen min og jeg virkelig gikk gjennom. En dag snakket jeg med min manns farmor, som er en veldig klok og åndelig person. Da jeg fortalte henne om mine følelser, sa hun: “Du vet, det finnes mange andre måter å bli mor på.” Jeg følte at ordene hennes gjennomtrengte mitt hjertes indre. Jeg følte ydmykhet. Jeg visste at dette var et svar fra min himmelske Fader. Jeg hadde vært så fiksert på å få et barn gjennom min egen kropp. Et glimt av håp dukket opp mens vi vurderte andre alternativer. Vi ble fosterforeldre.
Se Herrens hånd i mitt liv
Snart fikk vi Benjamin, vårt første fosterbarn. Min kontakt med ham var overveldende, men jeg mottok svake tilskyndelser på at han ikke ville forbli hos oss. Jeg var knust ved tanken på at han ville forlate oss. Og jeg var desperat etter et barn jeg kunne få beholde. Kirkens familiekontor på den tiden hjalp par med å adoptere, så jeg gikk til biskopen for å få informasjon. Uken etter fikk jeg en telefon fra en sosialarbeider som så etter foster-/adoptivforeldre for en baby. Dette var som musikk i mine ører. Til tross for at barnet muligens var utviklingshemmet følte vi Herren hånd veilede oss og vi hadde tro til å gå videre. Jeg vil ikke lyve – jeg var redd. Men det føltes riktig, og baby Daniel ble levert til vårt hjem den kvelden.
I løpet av noen dager ble han alvorlig syk, ble lagt inn på sykehuset og fikk 50 prosent sjanse til å overleve. Jeg satt ved sengen hans i 11 dager og vekslet mellom bønn og tårer for ham. Jeg forlot aldri sykehuset. Da Daniels biologiske foreldre kom for å se ham (adopsjonen var ikke klar ennå), var jeg der, og så ut som en komplett katastrofe! Men de virket fraværende og viste ingen følelser da de så ham.
Det var et stort “aha” øyeblikk for meg. Jeg innså da at jeg virkelig var Daniels mor! Det spilte ingen rolle at jeg ikke hadde født ham – det var meningen at han skulle bli min. Jeg lærte mye om morsrollen på de 11 dagene. Jeg ville ha gjort alt for ham.
Daniels liv ble spart. Benjamin vendte tilbake til sin biologiske familie. Men Herren forble ved vår side. Siden da har vi adoptert seks barn til og ved et mirakel også fått to egne. Jeg kunne rope fra hustakene om miraklene jeg har vært vitne til i mitt liv. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om vår himmelske Faders løfter til oss, om at vi kan motta alle velsignelser vi ønsker, selv på måter vi ikke opprinnelig forventet dem, eller når vi ventet dem (se 2 Nephi 10:17; Alma 37:17).
Vi har alle en plass i hans plan.
Å ha ni barn er til tider vanskelig. Det er klesvask uten ende, forskjellige personligheter, og hvert barn har forskjellige utfordringer. Men jeg vet at hver enkelt var sendt fra himmelen. For å være helt ærlig, føles det som om mitt ønske om å utgjøre en forskjell og eie mitt eget barnehjem er blitt oppfylt!
Min prøvelse om barnløshet ledet meg til mine største velsignelser. Jeg føler at jeg måtte være virkelig ydmyk for å kunne underkaste meg Herrens vilje istedenfor min egen. Jeg erfarte “en mektig forandring” (se Alma 5:13). Og gjennom denne underkastelsen har han veiledet meg. Han har velsignet meg med drømmer, syner og mirakler som har ledet meg til hvert barn. Han hadde alltid en plan for meg! Selv når jeg følte meg glemt var han der.
Barnløshet kan være veldig mørkt og ensomt. Jeg tenker tilbake på de dagene da det var vanskelig å gå til Kirken uten barn – da familieerklæringen hadde en bitter brodd. Da kunne jeg ikke se det jeg ser nå. Erklæringens kjærlige ord gjaldt alltid for meg. Uansett omstendigheter, har hver enkelt en plass i vår himmelske Faders plan.