Den viktigste oppgaven
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
“Jeg er som en tjener blant dere” (Lukas 22:27).
Amelia likte å besøke bestemor. Hun likte å leke med lekedyrene og kose seg med bestemors store, myke pledd. Men dette var ikke dagen for å leke. I dag handlet det om å hjelpe til.
På vei til bestemors hus snakket Amelias søstre om hvilke arbeidsoppgaver de ønsket seg.
Sarah ville feie. Emily ville vaske gulv. Og mamma ba Alyssa vaske vinduene.
“Hva med meg?” spurte Amelia. “Skal jeg hjelpe til med å tørke støv?”
“Jeg har en spesiell oppgave til deg”, sa mamma. “Jeg trenger at du lytter.”
Amelia ventet. “Greit, jeg lytter. Hva er det?”
“Det er oppgaven!” sa mamma og lo. “Bare lytt. Sitt hos bestemor og lytt mens hun snakker. Det kan være den viktigste oppgaven i hele dag.”
Hvordan kan det å lytte være den viktigste oppgaven? tenkte Amelia. Det virket som om støvtørk ville være en viktigere oppgave! Men Amelia var villig til å prøve.
Bestemor ble glad for å se dem. Alle andre begynte på arbeidsoppgavene sine. Amelia gikk og satte seg ved siden av bestemor på sofaen. Amelia la merke til den utstoppede kaninen i hjørnet. “Jeg liker kaninen din”, sa hun.
Bestemor smilte. “Har jeg fortalt deg om broren min Mel og kaninungen?”
Amelia ble forbauset. “En ekte kanin?”
Bestemor nikket. “Det var en foreldreløs en han fant. Han la den inn i skjorten sin slik at den skulle være trygg.” Bestemor fortalte Amelia om kanininnhegningen Mel bygget.
Denne historien minnet bestemor om andre historier. Hun fortalte om en kjæledyrkalv hun kalte Star. Hun pleide å ri på ryggen til Star! Amelia fniste da hun så for seg bestemor ri på en kalv. Det var ikke lett å forestille seg henne som liten jente.
Bestemor snakket og snakket. Hun fortalte kaninhistorien igjen. Enda en gang. Hun stoppet til og med midt i en historie og begynte på nytt.
Amelia prøvde å fortsette å lytte, men hun begynte å bli trett. Mamma og de andre jentene arbeidet fremdeles. Det var vanskelig å sitte og lytte! Men bestemor smilte. Hun virket glad for å kunne fortelle historiene sine.
Noen minutter senere kom mamma inn. “Ferdig! Vi er klare til å gå.”
“Det var så hyggelig”, sa bestemor til Amelia. “Jeg elsker å snakke med deg!”
Amelia ga bestemor en god klem. Hun så tårer i bestemors øyne.
“Hva er i veien?” spurte Amelia.
“Det er ingenting i veien”, sa bestemor. “Takk for at du snakket med meg. Jeg er glad i deg.”
Amelia følte seg varm dypt inni seg. “Jeg er glad i deg også”, sa hun. “Jeg kommer snart igjen.”
På hjemveien spurte Alyssa: “Hvordan var det å lytte, Amelia?”
“Det var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tror jeg var ferdig å lytte før bestemor var ferdig å snakke!”
”Du klarte det kjempebra!” sa mamma.
”Takk”, sa Amelia. ”Noen av historiene hun fortalte var morsomme. Visste du at bestemor hadde en kjæledyrkalv?”
“En liten ku?” spurte Sarah.
“Ja! Bestemor pleide å ri på den”, sa Amelia og nikket. “Hun het Star.”
Amelia fortalte dem alle bestemors andre historier. Det var ganske kult å lære så mye om henne.
Emily gliste. “Kanskje du kan bytte oppgave med meg neste gang. Jeg vil ha en sjanse til å lytte!”