Kevin og Kendra Henderson

North Carolina i USA

Bilde

Henderson family praying

Til å begynne med var Kendra imot Kevins interesse for Kirken. Nå tenker de tilbake og ser hvordan Herren ledet dem begge til evangeliet.

Leslie Nilsson, fotograf

Kevin:

Jeg traff Gregory da jeg jobbet på veteransykehuset. En dag snakket vi sammen da noen kom bort og spurte Gregory om han var mormon. Deretter begynte de å sammenligne Bibelen og Mormons bok. Noe slo meg mens de snakket. Det gjorde meg nysgjerrig.

Da jeg kom hjem, spurte jeg Kendra om hun visste noe om mormonene.

“Det er best du ikke tror på noe av det”, sa hun til meg.

Jeg var fremdeles nysgjerrig og gledet meg til å komme på jobb dagen etter og lære mer. Da vi snakket sammen, spurte Gregory meg om jeg trodde at ånden min eksisterte før dette liv. Spørsmålet gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde aldri tenkt på det før.

“Hvis jeg skal gjette, vil jeg si ja”, sa jeg.

“Det er så mye mer kunnskap vår himmelske Fader har i vente for alle sine barn”, fortalte Gregory meg.

Jeg snakket med Kendra om det jeg hadde lært, men hun var imot det. Hun fortalte meg at hun og barna aldri ville sette sin fot i “den” kirken. Jeg gikk i forsvarsposisjon, noe som var rart. Jeg forsvarte noe jeg ikke visste noe om.

En kveld kjørte jeg Kendra hjem til en venn, og jeg besøkte faren min. Han er diakon i en annen kirke, så jeg var redd for å spørre ham om han visste noe om Kirken.

Han sa: “Jeg hørte noe om at deres prestedømme ikke ble gitt til svarte mennesker, men du er en god mann. Be om det, og Gud vil svare deg.”

Den kvelden gikk jeg ned på kne for å be, men jeg kom ikke på noe å si. Jeg kneler, tenkte jeg. Jeg må si noe! Så jeg sa bare: “Kjære himmelske Fader, jeg er glad i deg.”

Jeg var rastløs den natten. Jeg lå og vred meg i sengen. Jeg ønsket noe – det var nesten som om jeg hadde en trang. Jeg våknet den morgenen og håpet at Gregory ikke ville si mer om Kirken. Jeg var forvirret over alt som foregikk. Jeg ville ikke at dette skulle føre til at jeg mistet ekteskapet. Men visse ting vekket min interesse, og jeg stilte Gregory spørsmål. Litt etter litt lærte jeg mer om Kirken.

Kendra og jeg fortsatte å krangle. Under en krangel følte jeg en tilskyndelse om ikke å si noe. Jeg gikk inn på badet og falt ned på kne.

Jeg fortalte min himmelske Fader at jeg ville gjøre hva som helst hvis han ville la meg vite hvilken vei han ønsket at jeg skulle ta. Da jeg tenkte på dåpen, følte jeg en strømning, som vinden, komme over meg. Det var Den hellige ånd som fortalte meg: “Det er dette du må gjøre.”

Jeg var klar til å bli døpt. Neste morgen gikk jeg på jobb og fortalte Gregory om opplevelsen. Jeg sa: “Jeg er klar.”

Han sørget for at jeg fikk møte misjonærene. De underviste meg i leksjonene, og det gikk bra og veldig fort! Jeg tvilte aldri på noe. Jeg visste at profeten Joseph Smith så det han så. Jeg hadde et vitnesbyrd. Men dette drev bare Kendra lenger og lenger bort.

Kendra:

Jeg var så psykisk, fysisk og åndelig utmattet. Jeg flyttet faktisk til Florida i noen måneder. En dag ropte jeg til Gud: “Jeg er lei av kranglingen. Hjelp meg å finne ut om denne kirken har rett.”

Mens jeg ba, fikk jeg fred. Da jeg kom tilbake til North Carolina, hadde jeg ikke all den negative energien jeg hadde hatt før. Jeg pleide å forlate rommet når misjonærene kom, men etter denne opplevelsen begynte jeg å snakke med dem og lage middag til dem. Men jeg var fremdeles ikke klar til å gå i kirken sammen med Kevin.

Jeg begynte å lete etter en annen kirke som mine barn ville være interessert i, men uansett hvor god en kirke var, sa min datter Aryanna: “Jeg vil gå i kirken sammen med pappa!” Vi ble til slutt enige om å gå i Kevins kirke én søndag, og neste søndag skulle vi finne en annen kirke.

Senere sendte en venn jeg fikk i menigheten, en tekstmelding til meg og spurte om jeg ville synge i koret på en stavskonferanse. Hvorfor vil hun at jeg skal synge? tenkte jeg. Jeg er ikke medlem. Jeg fortsatte å stritte imot, men til slutt sa jeg: “Greit, jeg skal gjøre det.”

Det var ikke som å synge i andre kirker hvor det er et band, det er høylytt, og det føles som om du er på konsert. Vi sang “Come Thou Fount of Every Blessing”. Salmens tekst og den skjønne lyden av musikken rørte meg virkelig.

Kevin:

Noen måneder senere satt vi på faste- og vitnesbyrdsmøtet, og Kendra sa til meg: “Jeg syns du skal gå opp og bære vitnesbyrd om bønn på grunn av det som det har gjort for pappa.”

Kendras stefar hadde nettopp hatt et massivt hjerteinfarkt. Vi ba menigheten om å be for ham og familien vår i denne perioden. Heldigvis klarte han seg.

“Jeg synes du skal gjøre det”, sa jeg. Hun reiste seg og bar vitnesbyrd. Det var så fantastisk. Etter dette begynte ting å utvikle seg for henne.

Kendra:

I begynnelsen av 2018 hørte jeg stadig navnet “president Monson”. Den gangen visste jeg ikke at dette var profeten. En kveld kom misjonærene til meg og spurte hvordan jeg hadde det.

“Det går bra”, sa jeg, “men et navn dukker stadig opp i tankene mine, og jeg vet ikke hvem det er.”

“Hva er navnet?” spurte de.

“President Monson.”

“Kendra, det er ikke et hvilket som helst navn”, sa de. “Det er navnet på profeten som nettopp gikk bort. Du burde se på noen taler han har holdt, og se hva Herren ønsker at du skal lære av ham.” Jeg så på noen av budskapene hans, og de var veldig rørende og nyttige for meg. Etter dette virket det som om evangeliet stadig kom tilbake til meg.

Når vi gikk ut for å spise før, pleide jeg vanligvis å bestille en søt te, men Kevin sa: “Du trenger ikke søt te, ta noe annet.”

En dag dro jeg til en hurtigmatrestaurant i lunsjpausen og bestilte søt te. Noen minutter senere sa en ansatt: “I samme øyeblikk som du bestilte søt te, gikk maskinen i stykker.”

Hun sa det ville ta en time å reparere maskinen. Jeg hadde bare 30-minutters lunsj. Jeg bestilte brus i stedet. Da lo jeg og sa: “Greit, jeg forstår nå!”

Jeg ønsket å slutte meg til Kirken, men jeg ville ikke gjøre mor sint. Mor spilte en stor rolle i mine avgjørelser i oppveksten. Hun var prest, så jeg lyttet stadig til henne istedenfor å gå i kirken og lære selv.

Jeg nølte litt da vi satte en dato for dåpen min. Misjonærene kom, og vi snakket om det.

Til slutt spurte jeg min datter Aryanna: “Ønsker du å bli døpt?”

Hun sa: “Mamma, jeg er klar når du er det.”

Hun fortalte meg at da hun gikk i kirken, kom alle jentene løpende for å hilse på henne. De fulgte henne til Primær-klassene og var alltid vennlige. De ville at hun skulle være en del av ting. Hun ble veldig god venn med en av jentene. Det var det hun likte med det.

I Aryannas dåp gråt hun gledestårer. Da jeg så henne, tenkte jeg: Jeg er der jeg trenger å være.

Kevin:

Jeg vet at min himmelske Fader bragte evangeliet til familien vår fordi han elsker og bryr seg så mye om oss.