Helbredelsens mirakler ved hjelp av tempelordinanser
Av Reyna I. Aburto
Annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap
Fra en tale til tempelpresidenter og vertinner 17. oktober 2019.
Vår himmelske Fader kan helbrede oss ved hjelp av slektshistorie og tempelarbeid.
Foto av Oakland California tempel: Mason Coberly
Alle Guds barn som er ansvarlige for sine avgjørelser – uavhengig av sted, tid eller omstendigheter de lever eller har levd under – trenger å få anledning til å utøve tro på Jesus Kristus, omvende seg og ta imot hans evangelium på begge sider av sløret. Alle Guds barn har behov for åndelig helbredelse, og som hans disipler har vi blitt kalt til å bidra til å gjøre dette mulig.
På grunn av Frelserens sonoffer gjør frelsende tempelordinanser det mulig for oss og våre forfedre å bli født på ny, bli forandret til en rettferdig tilstand, bli forløst av Gud og bli nye skapninger (se Mosiah 27:25–26).
President Russell M. Nelson har sagt: “Tempelet er målet for hver aktivitet, hver leksjon og hvert skritt fremover i Kirken. Alle våre anstrengelser for å forkynne evangeliet, fullkommengjøre de hellige og forløse de døde fører til det hellige tempel. Tempelets ordinanser er helt avgjørende. Vi kan ikke vende tilbake til Guds herlighet uten dem.”1
Da de skriftlærde og fariseerne knurret mot hans disipler, svarte Jesus Kristus dem: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse” (Lukas 5:31–32).
President James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap, erklærte: “Herren har gitt oss mange midler til å motta [hans] helbredende innflytelse … [Han] har gjengitt tempelarbeidet til jorden. Det utgjør en viktig del av arbeidet med å frelse både de levende og de døde. Våre templer er tilfluktssteder hvor vi kan gå for å legge til side mange av verdens bekymringer. Våre templer er steder hvor vi kan finne fred og ro. På disse hellige tilfluktssteder ‘helbreder [Gud] dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår’ (Salmene 147:3).”2
Når vi reiser, hører vi historier om helbredelsens mirakler som finner sted i hellige templer overalt. Vi hører om trofaste medlemmer som kommer til tempelet med buss, og som bruker hele dagen og kvelden på å utføre frelsende ordinanser for sine forfedre. Vi hører om hengivne ungdommer som går i tempelet tidlig om morgenen før skolen for å utføre dåp og bekreftelse for de døde og hjelpe til med forskjellige aspekter av disse hellige ordinansene. Vi hører om grupper av unge kvinner og unge menn som tar offentlig transport etter skolen en dag i uken for å gi sine forfedre muligheten til å bli åndelig født på ny. Vi hører om familier som navigerer i båter i timevis for å komme til tempelet for å motta frelsende tempelordinanser for seg selv, slik at de kan bli forandret til en rettferdig tilstand ved Jesu Kristi forsoning. Vi hører om enkeltmedlemmer og familier som finner navn på kjære forfedre på sabbaten og deretter tar disse navnene med seg til tempelet for å gi disse familiemedlemmene anledning til å bli forløst av Gud. Vi hører om 11 år gamle gutter og jenter som er ivrige etter å komme til tempelet, og som må stå på det siste trappetrinnet i døpefonten fordi vannet er for dypt for dem – alt for å gi sine forfedre anledning til å bli nye skapninger.
Hvis vi tenker etter, kommer vi alle til tempelet for å bli åndelig helbredet og for å gi dem på den andre siden av sløret muligheten til også å bli helbredet. Når det gjelder helbredelse, trenger vi alle Frelseren sårt. Jeg vil illustrere dette med historien om to av mine forfedre.
Min bestemor Isabel Blanco
Helbredelse av min bestemor og far
Min bestemor Isabel Blanco ble født i Potosí i Nicaragua. Jeg husker henne som en kjærlig, hardtarbeidende og trofast kvinne. Mens jeg vokste opp, plantet hun troens frø i mitt unge hjerte da jeg så henne be til Gud med iver og da hun tok meg med til messen hver søndag for å tilbe Jesus. Men hun hadde ikke noe lett liv. Blant mange andre ting hun gjorde da hun var ung, arbeidet hun som hushjelp for en velstående familie. Slik det dessverre var vanlig, gjorde arbeidsgiveren henne gravid, og da hun ikke lenger kunne skjule graviditeten, ble hun oppsagt.
Min far Noel ble født av dette svangerskapet, og selv om Potosí var en liten by og alle, også Noel, visste hvem hans far var, hadde Noel aldri noen direkte kontakt med eller forhold til ham.
Isabel giftet seg aldri, og hun fikk to andre barn utenfor ekteskap. Etter en stund flyttet hun og hennes tre barn til landets hovedstad Managua for å finne bedre arbeids- og utdanningsmuligheter.
I løpet av de sene tenårene ble Noel avhengig av alkohol. Etter hvert møtte og giftet han seg med min mor Delbi, og de fikk fire barn. I årenes løp ble alkoholismen hans en belastning for ekteskapet, og etter at de flyttet til San Francisco i California da de var i 50-årene, skilte de lag. Dessverre døde han ved selvmord noen år senere.
Min mor og jeg ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige noen år før min far døde. Noen år etter hans død ble alle stedfortredende tempelordinanser utført på hans vegne, med unntak av én: beseglingsordinansen. Den gangen våget jeg ikke å spørre mor om hun ønsket å bli beseglet til ham, for jeg visste hvor anstrengt forholdet deres hadde vært.
Foreldrene mine, Noel og Delbi Blanco
Så skjedde et mirakel. Mor hadde en drøm hvor hun så sin mann Noel utenfor kjøkkendøren i deres hjem i Managua, rekke ut hånden til henne og invitere henne med seg. Hun våknet med en god følelse i hjertet. Ikke lenge etter ringte hun meg en dag og sa rolig: “Jeg skal bli beseglet til din far på lørdag. Du kan bli med hvis du vil.”
Jeg svarte ivrig: “Selvfølgelig ønsker jeg å være der!” Etter at telefonsamtalen var over, innså jeg med glede at jeg også kunne bli beseglet til dem.
En strålende lørdag morgen knelte min mor, min mann og jeg ved et hellig tempelalter og utførte de levendes og stedfortredende beseglingsordinanser som ga mine foreldre og meg anledning til å være sammen for evig. Min sønn var også der som stedfortreder for min bror, som hadde gått bort mange år tidligere. I det hellige øyeblikket ble alle smerter og sorger glemt. Vi følte alle den beroligende og helbredende balsam som vår Frelser Jesus Kristus tilbyr oss ved sin forsoning på begge sider av sløret.
Mange år senere hadde jeg en drøm hvor jeg så min far på noe som syntes å være en talerstol i et av våre møtehus. Han hadde hvit skjorte og slips, og han ga et inspirerende budskap. I drømmen min kunne jeg se at han var en erfaren leder i Kirken. Jeg vet ikke nøyaktig hva denne drømmen betyr, men den gir meg håp om at han kanskje har tatt imot Jesu Kristi evangelium i åndeverdenen.
På et eller annet tidspunkt utførte vi også tempelarbeidet for min bestemor Isabel, med unntak av ordinansen besegling til ektefelle fordi hun ikke var gift i livet. Bare tenk etter, en kvinne som Isabel, som ikke ble behandlet med respekt av menn og som opplevde mange vanskeligheter i livet, kan få muligheten på den andre siden av sløret til å utøve sin handlefrihet og inngå en hellig pakt med Gud ved hjelp av en stedfortredende ordinans i tempelet. I likhet med oss alle har hun behov for økt tro, omvendelse, kjærlighet, helliggjørelse – kort sagt, helbredelse.
Når jeg tenker tilbake nå, kan jeg se at selv om Noel hadde en vanskelig barndom og en skadelig avhengighet, var hans kjærlighet til sine barn sterkere enn hans svakheter. Når han var sammen med oss, kom hans beste egenskaper frem. Han var alltid snill mot oss, og jeg kan ikke engang huske én gang da han mistet besinnelsen overfor barna. Fordi Gud er barmhjertig, får Noel også anledning til å utøve tro, omvende seg og ta imot Jesus Kristus som sin Forløser ved hjelp av frelsende tempelordinanser som utføres i det hellige tempel. I likhet med oss alle har Noel også behov for helbredelse.
Dette er bare to eksempler på de evige velsignelsene ved helbredelse som tilbys enkeltpersoner og familier i alle Herrens templer rundt om i verden. President Nelson har sagt: “Vi oppfordrer alle Guds barn på begge sider av sløret til å komme til sin Frelser, motta det hellige tempels velsignelser, nyte varig glede og kvalifisere seg til evig liv.”3
Når jeg tenker på alt som måtte skje for at Isabel og Noel skulle motta denne evige gaven, innser jeg at det er et mirakel som ble gjort mulig av en kjærlig himmelsk Fader og en Frelser som elsker oss med fullkommen kjærlighet, og som har kalt hver enkelt av oss til å hjelpe til med Guds gjerning og herlighet.
Om Israels innsamling har president Nelson sagt: “Ethvert av vår himmelske Faders barn, på begge sider av sløret, fortjener å høre Jesu Kristi gjengitte evangelium. De velger selv om de ønsker å vite mer.” Og så forklarte han: “Alle gangene du gjør noe som hjelper noen – uansett på hvilken side av sløret – å ta et skritt mot å inngå pakter med Gud og motta sine nødvendige dåps- og tempelordinanser, hjelper du til med Israels innsamling. Det er så enkelt som det.”4
Jeg vet ikke om min bestemor Isabel, min far, Noel og resten av mine forfedre som tempelarbeidet har blitt utført for, har tatt imot Jesu Kristi evangelium i åndeverdenen. Men jeg kan ha håp, jeg kan utøve tro, jeg kan inngå og holde pakter med Gud, og jeg kan leve slik at jeg kan være sammen med mine forfedre “i en tilstand av lykke som aldri tar slutt” (Mormon 7:7).
Og når jeg kommer til den andre siden av sløret, og de ennå ikke har tatt imot Jesu Kristi evangelium, vil jeg sørge for å undervise dem i det! Jeg gleder meg til å gi dem en klem, til å fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem, til å ha personlige samtaler som jeg aldri hadde med dem mens de levde, og til å vitne for dem om “at Jesus er Kristus, den evige Gud”.5
Foto av Mount Timpanogos Utah tempel: James Whitney Young. Bakgrunn: Foto av Panama City Panama tempel: Matt Reier
Kraften til å helbrede
Noen ganger kan den naturlige mannen eller kvinnen i oss få oss til å tro at vi har blitt kalt til å “fikse” andre mennesker. Vi har ikke blitt kalt til å være andres “fiksere”, og vi har ikke blitt kalt til å belære eller å spotte. Vi har blitt kalt til å inspirere, løfte, innby andre, være menneskefiskere, sjelefiskere slik at de får muligheten til å bli åndelig helbredet av Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser.
I Jesaja 61 leser vi Herrens ord, som også ble sitert av ham da han begynte sin tjenestegjerning i Jerusalem (se Lukas 4:18–19). Han erklærte:
“Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne,
til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende,
til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.
De skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter. De skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt” (Jesaja 61:1–4).
Eldste Dale G. Renlund sa: “Slektshistorie og tempelarbeid [gir] kraften til å helbrede det som [trenger] helbredelse … Gud, med sine ubegrensede evner, besegler og helbreder individer og familier tross tragedie, tap og prøvelser.”6
President Nelson har sagt at “den virkelige kraft til å helbrede … er en gave fra Gud”7, og forklarte også at “oppstandelsens gave er Herrens fullbyrdelse av helbredelsen”. Takket være ham vil ethvert legeme gjenopprettes til sin rette og fullkomne skikkelse. Takket være ham er ingen situasjon håpløs. Takket være ham går vi lysere tider i møte, både her og siden hen. Sann glede venter oss alle – på den andre siden av sorgen.”8
Jeg vitner om at vår himmelske Fader elsker hver og en av oss så høyt at han har sørget for “en vei”9 slik at vi alle kan bli fysisk og åndelig helbredet når vi utøver tro på Jesus Kristus, inngår og holder våre pakter med Gud og følger hans bud. Jeg vitner om at Kristus kom til jorden “[for å helbrede de sønderknuste hjerter], for å forkynne for fanger at de skal få frihet” (Lukas 4:18), slik at vi alle kan “[bli] hellige og plettfrie” (Moroni 10:33).