Vi sto foran parlamentet
Min mann og jeg bodde på New Zealand i 2012, da parlamentet drøftet et lovforslag som ville omdefinere ekteskap og familie. Vi leste lovforslaget og var bekymret for hvordan det ville påvirke religionsfriheten og morsrollens, farsrollens og ekteskapets hellighet.
Som en del av prosessen oppfordret parlamentet alle i landet til å sende inn sine meninger om lovforslaget. Vi visste at Herrens lære om ekteskap og familie var tydelig i denne saken, og vi følte at vi måtte si vår mening. Vi la merke til en rute på skjemaet hvor vi kunne krysse av om vi var villige til å stå foran parlamentet for å forsvare vårt standpunkt. Min mann og jeg så på hverandre og sa: “La oss krysse av i den ruten!”
Vi fikk beskjed flere måneder senere om at vi var utvalgt til å fremlegge saken for en parlamentarisk komité. Etter mye bønn og faste følte min mann seg tilskyndet til å dele noen av eldste Dieter F. Uchtdorfs tanker,1 og jeg følte en sterk tilskyndelse til å gå tilbake til øyeblikket da president Gordon B. Hinckley (1910–2008) presenterte “Familien – en erklæring til verden” på Hjelpeforeningens fellesmøte i 1995.2 Vi følte oss begge ledet til å vite hva vi skulle si. Det var ubestridelig. Vi visste også at det ville bli veldig vanskelig. Vi bestemte oss for å legge alt i Guds hender og sa: “Vi vil gjøre det du vil at vi skal gjøre. Vi vil si det du vil at vi skal si”,3 selv om det måtte være upopulært. Vi ble mer bekymret for hva som ville bli nedtegnet i himmelen enn hva som ville bli nedtegnet i parlamentet.
Da dagen kom og de ropte opp navnene våre, sa de at vi kunne presentere innleggene våre hver for oss eller sammen. Vi tenkte umiddelbart: “For en symbolikk! Selvfølgelig vil vi gå opp og forsvare læren om familien sammen.”
Etter at vi hadde avgitt uttalelsene våre, begynte parlamentsmedlemmenes spørrerunde. De virket ikke fornøyd med det vi sa, og det var ikke lett å svare på spørsmålene deres. Til slutt var tiden ute, men før vi dro ga vi hvert medlem av parlamentet og pressen en kopi av uttalelsene våre og et eksemplar av “Familien – en erklæring til verden”.
Dette var en vanskelig opplevelse, men den forandret vårt liv. Vi lærte at det er mulig (og nødvendig) å snakke med andre om Herrens lære om ekteskap og familie – og at det kan gjøres med mot, klarhet og vennlighet. Vårt forhold til vår himmelske Fader har blitt styrket, og vårt vitnesbyrd om læren om familien har vokst. Vi vitner om de enorme velsignelsene og gleden vi har mottatt i vårt liv som følge av denne opplevelsen.