“Finn fred ved hjelp av historier om infertilitet i Bibelen”, Liahona, september 2020
Bare digitalt
Finn fred ved hjelp av historier om infertilitet i Bibelen
Artikkelforfatteren, som nå er mor til to år gamle tvillinger, bor i California i USA.
Da jeg innså hvor mange historier i Bibelen som omhandler infertilitet, visste jeg at det var noe viktig å lære av deres livsvisdom.
Waiting [Jeg ventet], av Caitlin Connolly, kopiering ikke tillatt. Kunstneren strevde også med infertilitet i flere år før hun fødte tvillinggutter i 2017.
Det er vanskelig å la være å gråte når jeg snakker om vanskelighetene med infertilitet som min mann og jeg gjennomgikk. Jeg følte håp. Jeg følte meg mislykket. Jeg følte takknemlighet for legene som arbeidet så hardt for å hjelpe oss. Jeg følte meg knust etter hver mislykkede behandling. Jeg følte meg elsket av familie og venner. Jeg følte meg ensom og forlatt i min smerte. Det var en vanskelig tid.
Da jeg gransket Skriftene i denne perioden, la jeg merke til at det var mange ektepar som led av infertilitet: Abraham og Sara, Isak og Rebekka, Jakob og Rakel, Elkana og Hanna og Sakarias og Elisabet. Dette overrasket meg. Bibelen dekker bare en liten del av en enorm historie. Hvorfor skulle Gud inspirere profeter til å ta med så mange historier om infertilitet? Dette føltes som begynnelsen på et svar på mine bønner. Det var noe jeg kunne lære her. Derfor bestemte jeg meg for å studere hver av kvinnene i disse historiene, og mens jeg studerte, lærte jeg fire viktige leksjoner som hjalp meg å vokse og finne fred til tross for mine vanskeligheter med infertilitet.
1. Infertilitet gjenspeiler ikke vår verdighet eller evne
I møte med min infertilitet, var det vanskelig å ikke føle at det var min feil, at Gud ikke stolte på meg av en eller annen grunn. Var jeg ikke trofast nok? Ville jeg ikke være en god nok mor? Jeg lå våken om natten etter at min mann sovnet, og lengtet etter å få vite hvilken egenskap jeg manglet. Hjernen min sa at jeg var urimelig. Hjertet mitt holdt meg våken. Noe av det viktigste jeg lærte av å studere disse kvinnene i Bibelen, er at min infertilitet på ingen måte var knyttet til Guds tillit eller mangel på tillit til meg.
Mengden informasjon jeg kunne finne om hver barnløs kvinne varierte, men de hadde alle visse ting til felles. Livet deres var ikke lett, og barnløshet var bare én del av det. De fleste opplevde andres bebreidelser som følge av sin barnløshet. Flere måtte vente i lang tid før de fikk barn. Likevel holdt de budene og ba. Etter at Hanna endelig hadde fått en sønn, bragte hun ham til presten Eli og minnet ham om sine bønner: “Hør meg, Herre … jeg er den kvinnen som stod her hos deg og bad til Herren. Denne gutten var det jeg bad om” (1 Samuelsbok 1:26–27; se også vers 10–12).
De forble alle sterke og trofaste kvinner, selv om deres bønner og nødrop om barn ikke umiddelbart ble besvart slik de forventet. Og det var poenget. Troen deres var ikke avhengig av svaret de mottok eller om de fikk barn i dette liv. De hadde valgt å stole på vår himmelske Fader. Og jeg kunne gjøre det samme.
Da disse kvinnene til slutt fikk barn, oppdro de noen av de mest fantastiske og trofaste mennene som har levd på denne jorden: Isak, Jakob, Josef, Samuel og døperen Johannes. Da jeg overveide hvilken innflytelse hver av disse mennene hadde på verden, slo det meg hvilken tillit vår himmelske Fader hadde vist disse kvinnene, hvilken tillit han har til alle han ber om å undervise sine barn – mødre og fedre, tanter og onkler, lærere i Søndagsskolen, biskoper, barnestueledere og andre. I Guds øyne var ikke disse kvinnene definert av sin infertilitet og det var heller ikke jeg. Vi er Guds døtre og sønner, og han tror på oss.
2. Guds plan innebærer mer enn vi kan se for øyeblikket
A Willing Woman [En villig kvinne], av Caitlin Connolly, kopiering ikke tillatt
Jeg elsker historien om Elisabet, døperen Johannes’ mor. Vi vet så lite om henne, og likevel lærte jeg så mye av henne. Elisabet og mannen hennes Sakarias hadde bedt om barn, men disse bønnene hadde ikke blitt besvart slik de håpet. I tillegg betraktet andre henne med forakt på grunn av hennes barnløshet, noe som sikkert bare forsterket hennes hjertesorg.1 Til tross for dette holdt hun og hennes mann seg trofaste mot Herrens bud og ordinanser. De må ha vært fantastiske mennesker.
Til slutt ble de velsignet med en sønn. Jeg lurer på hva Elisabet følte da hun innså at tidspunktet for graviditeten i det minste delvis skyldtes det faktum at hennes sønn, Johannes, skulle berede veien for Messias. Siden hun var den trofaste kvinnen hun var, brukte hun det sannsynligvis som en leksjon for å lære sin sønn å stole på Herrens tidsplan.
Elisabet minnet meg om at jeg bare kan se en liten bit av det Herren ser. Denne tanken holdt meg gående etter hver mislykkede infertilitetsbehandling. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Herren fortsatte å lede oss på stier som virket feilslåtte fordi de ikke endte med at vi fikk barn. Når jeg nå tenker tilbake, kan jeg se hvordan hver av disse tilsynelatende nederlagene var et viktig skritt på vår vei til å forstå hans tidsplan.
President Russell M. Nelson oppfordret en gang Kirkens “barnløse søstre” til å “huske at Herrens evige timeplan er meget lengre enn de ensomme timer med forberedelse eller hele dette jordiske liv. Dette er bare som mikrosekunder når det sammenlignes med evigheten.”2 Jeg vet at det er så mye mer han ser og vet om vår fremtid, og hvis vi lytter til ham vil han alltid lede oss på stier som til slutt vil føre til stor lykke.
3. Finn glede i øyeblikket og verdsett kunnskapen du tilegner deg
En annen kvinne i Bibelen hvis erfaring jeg lærte av, var Eva. Jeg har alltid elsket og sett opp til Eva. Hun var trofast, modig, medfølende og klok. Når jeg har sett historien hennes i lys av mine vanskeligheter med infertilitet, har det bare styrket min beundring for denne fantastiske kvinnen. Jeg vet ikke om Eva var fullt klar over sin manglende evne til å få barn uten å forlate Edens hage, men eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarer at Eva “forsto at hun og Adam måtte falle for at ‘mennesket kunne bli til’ [2 Nephi 2:25] og for at det skulle bli glede”3 (se 2 Nephi 2:22–25).
Vi vet hvordan Eva i ettertid kom til å se på sin beslutning om å spise av frukten. Etter at Adam og Eva var kastet ut av hagen, kom en engel og underviste dem om Jesus Kristus og hans forsoning (se Moses 5:6–9). Etterpå falt Den hellige ånd på Adam og fikk ham til å vitne. Og Eva var fylt med glede da hun sa: “Var det ikke for vår overtredelse, ville vi aldri ha fått avkom, og ville aldri ha kjent godt og ondt og gleden ved vår forløsning og det evige liv som Gud gir til alle lydige” (Moses 5:11; uthevelse tilføyd). Hun fant glede i sin avgjørelse. Jeg kan ikke forestille meg hvor smertefullt det må ha vært å bli kastet ut, å forlate den Guds nærhet som hun elsket. Men da hun så tilbake på denne avgjørelsen, frydet hun seg over kunnskapen hun hadde fått, vel vitende om at hun til slutt kunne vende tilbake til vår himmelske Fader ved Jesu Kristi forsoning. Eva lærte meg å finne lykke i øyeblikket. Hun kunne ha tilbrakt livet med å ønske at hun fortsatt var i Edens hage og lengte etter livet hun hadde forlatt. I stedet fant hun glede i sin nåværende situasjon: I sine barn, i kunnskapen hun hadde fått og i kraften i Frelserens forsoning. Evas lærdom gjorde sterkt inntrykk på meg. Under min kamp med infertilitet ble jeg ofte fristet til bare å fokusere på det jeg manglet, men ved å fokusere på øyeblikket fant jeg også glede.
Jeg var blant annet i stand til å bruke denne tiden til å melde meg frivillig som ordinansarbeider i tempelet. Før gikk jeg i tempelet fordi det var det som var forventet av meg. Men nå elsker jeg det enda mer. Jeg er dypt takknemlig for ordinansene vi mottar i tempelet. Velsignelsene som loves dem som holder sine pakter, er fantastiske! Og de blir gitt til alle. Unge og gamle. Fysisk friske og funksjonshemmede. Gifte og ugifte. De med barn og de uten. Jeg er en annen person fordi jeg virket i tempelet. Jeg setter større pris på evige familier. Jeg har en dypere forståelse av Frelserens forsoning. Jeg ber mer bevisst. Og jeg vet at den utvidede kunnskapen og troen jeg fikk ved å virke i tempelet, vil gjøre meg til en bedre mor.
4. Vi er alle mødre
Mothers Teaching [Mødre som underviser], av Caitlin Connolly, kopiering ikke tillatt
Eva lærte meg også at det å være mor ikke trenger å være knyttet til å få barn. Både Gud Faderen og Adam kalte Eva “alle levendes mor” (1 Mosebok 3:20; Moses 4:26) før hun i det hele tatt fødte et barn.4 Ardeth Greene Kapp, som var Unge kvinners generalpresident og som aldri selv var i stand til å få barn, spurte: “Er morsrollen forbeholdt dem som føder? Ble ikke morsrollens hellige oppgave forutordinert av Gud for alle kvinner før verden ble til?”5 Hun sa også: “Jeg har lært at vi alle … kan fryde oss over morsrollens hellige kall. Å føde er bare én del av dette hellige kallet.”6 Denne erkjennelsen var en lindrende balsam for mitt sønderknuste hjerte. Jeg var mor – absolutt ikke i tradisjonell forstand, men jeg hadde en rolle å spille, et ansvar å bære.
Sheri Dew, tidligere annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, sa:
“Morsrollen er mer enn å føde barn, selv om den visselig også er det. Den utgjør i dypeste forstand vår identitet som kvinner. Den definerer selve vår identitet, vår guddommelige skikkelse og natur og de unike egenskaper vår Fader ga oss …
Som vår himmelske Faders døtre, og som Evas døtre, er vi alle mødre, og vi har alltid vært mødre.”7
Gjennom Evas erfaring innså jeg at morsrollen er et kall til å elske, oppdra og lede en yngre generasjon, og at jeg hadde dette kallet uavhengig av eller uansett om jeg fødte barn eller ikke. Få dager etter at jeg oppdaget at jeg hadde infertilitetsproblemer, ble jeg kalt som Unge kvinners leder i menigheten. Jeg vet at dette var en barmhjertig velsignelse fra en kjærlig himmelsk Fader. Da jeg viet meg fullstendig til dette kallet, ble hver jente som en datter for meg. Jeg følte en kjærlighet til dem som bare kunne ha kommet fra deres himmelske Fader. Jeg var i stand til å oppleve hva det vil si å være mor uten å føde barn, og det var vakkert.
Jeg er takknemlig for historiene om disse fantastiske, rettferdige kvinnene i Bibelen. Jeg hadde aldri forventet å kjenne meg så dypt igjen i kvinner som levde i en så annerledes tid enn min egen, men deres tro og mot i møte med infertilitet har betydd så mye for meg. Jeg har lært å stole mer fullt og fast på at jeg er en Guds datter og at han elsker meg, tror på meg og har en plan for meg. Jeg har lært å elske tempelet og finne anledninger til å lære selv midt i hjertesorg. Jeg har fått en dypere forståelse av hva det vil si å være mor. Viktigst av alt jeg har lært er at selv de minste detaljene i Skriftene kan brukes av en kjærlig himmelsk Fader til å gi oss kunnskap og trøst.