Hvordan jeg gjenoppbygget mitt liv etter skilsmisse

Da min mann gikk fra meg, ble jeg stilt overfor livet som alenemor med 10 barn som søkte svar fra meg.

For tre og et halvt år siden endte mitt 29 år lange tempelekteskap med skilsmisse. Mitt liv frem til da hadde dreid seg om Kirken, min mann, mine barn – åtte som fremdeles bodde hjemme – og to barnebarn. Som følge av skilsmissen, forandret livet mitt seg på måter jeg ikke kunne ha forestilt meg.

Siden den gang har jeg vært alenemor og prøvd å dekke behovene til fem gutter som er sterkt engasjert i idrett, en tenåringsdatter og to voksne barn som har arbeidet mens de gikk på skole. I de første månedene av separasjonen følte jeg meg ensom, motløs og ofte deprimert. Jeg var ganske enkelt overveldet av alle pliktene og ansvarsoppgavene som hadde tilfalt meg. Hvordan ville skilsmissen påvirke barna? Ville de fortsatt ha tillit til ekteskapet? Kunne vi noensinne igjen bli en “evig” familie?

Mitt liv som alenemor krevde mye, og jeg lærte å gjøre ting jeg aldri hadde gjort før. Mine barn lærte også å påta seg større ansvarsoppgaver som jeg til tider ønsket at de ikke hadde behøvd å bære. Vi lærte blant annet om reparasjon av sprinkleranlegg, skap og rørleggerarbeid. En dag laget jeg en oversikt over de mange reparasjonene huset mitt fremdeles trengte og satte meg ned og gråt. Jeg hadde ikke penger til reparasjoner og jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre dem selv.

Selv om livet som alenemor har vært utfordrende, har jeg lært at min himmelske Fader ikke forventer at jeg skal klare det alene. Etter hvert som jeg i stadig større grad har lært å stole på ham, har jeg funnet trøst og støtte ved hjelp av trofast etterlevelse av evangeliet, støttende medlemmer i menigheten og et ønske om å søke det gode i mitt liv.

Jeg fant min grunnvoll i evangeliet

Jeg holdt meg aktiv. Etter hvert som ytterligere ansvarsoppgaver ble pålagt meg, følte jeg et stadig større behov for å revurdere hvor jeg sto med hensyn til å etterleve evangeliet. Jeg tok straks kanskje en av mine viktigste avgjørelser: Jeg skulle holde meg aktiv i Kirken og delta på menighetens aktiviteter, selv om jeg måtte gå alene eller følte meg utilpass med å delta alene. Selv om jeg var enslig, hjalp denne avgjørelsen meg å fortsette å føle meg som en del av den utvidede menighetsfamilien.

Jeg leste i Skriftene. Selv om jeg hadde lest Mormons bok hele mitt liv, har jeg lest den daglig siden skilsmissen. Skriftene har fått ny betydning for meg. De trøster og veileder meg. De bringer meg nærmere vår himmelske Fader. De gir meg svar.

En kveld, etter å ha vært på en temakveld om relasjoner, kom jeg hjem og følte meg svært pinlig berørt. Jeg hatet å se på meg selv som en skilt kvinne. Etter å ha holdt bønn, hentet jeg Mormons bok, og det første skriftstedet jeg leste, lød: “Og nå … når vi ser at vår barmhjertige Gud har gitt oss så stor kunnskap om disse ting, la oss huske ham … og ikke henge med hodet, for vi er ikke vist bort” (2 Nephi 10:20). Idet jeg leste videre, ga Den hellige ånd meg noen personlige instruksjoner. Jeg følte at budskapet til meg var at ting var annerledes nå, men at jeg ville bli ledet og at Herren husket meg.

Jeg følte igjen at Gud var oppmerksom på meg og min situasjon og jeg følte hans kjærlighet. Jeg trenger ikke å henge med hodet av skam fordi jeg er skilt. Ja, noen ting har forandret seg i livet mitt, men evige prinsipper er de samme. Hvis jeg holder meg nær min himmelske Fader, kan alle lovede velsignelser fremdeles bli mine. Jeg er takknemlig for at jeg åpnet Skriftene den kvelden.

Jeg holdt budene. Familiens inntekt falt betydelig under skilsmisseprosessen, og vi strevde økonomisk. Jeg sto overfor dilemmaet om hvorvidt jeg skulle betale tiende, når det helt klart ikke var nok penger til å mette og ta vare på min store familie og utføre de nødvendige reparasjonene av huset. Jeg søkte råd fra mine prestedømsledere og visste svaret. Jeg bestemte meg for å betale full tiende. Jeg tror denne ene troshandlingen åpnet himmelens luker, for mange velsignelser ble utøst over familien. Selv om jeg var dypt takknemlig for hjelp fra andre, strevde jeg også med å utvikle ydmykhet og vennlighet, ettersom familien min aldri tidligere hadde trengt hjelp. Min første tur til biskopenes lagerhus resulterte i tårer, men jeg spurte Herren hva han ville at jeg skulle lære av opplevelsen. Til tross for at jeg strevde med stolthet, lærte jeg mye om kjærlighet og hensikten med velferdsprogrammet. Selv om vi ikke lenger trenger velferdshjelp, er jeg takknemlig for denne erfaringen.

Jeg tok imot et kall. Like før rettspapirene ble innlevert for skilsmisse, ble Hjelpeforeningens presidentskap omorganisert, og jeg ble kalt som sekretær. Vår nye president fortalte meg senere at mitt navn kom til henne mens hun mediterte i tempelet. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at min himmelske Fader satte meg i stand til å motta kjærlig hjelp, vennlighet og omtanke fra mine søstre i presidentskapet i løpet av disse stressende dagene under og etter skilsmissen.

Min jobb i Hjelpeforeningen krevde at jeg utarbeidet ukentlige budskap og en rekke månedlige rapporter. Jeg begynte å tilegne meg dataferdigheter. Samtidig som jeg utførte mine andre plikter, ledet jeg av og til møter og oppdaget at mine lederskapsferdigheter også ble bedre. Min selvtillit vokste. Da jeg måtte tilbake i jobb som sykepleier etter mange års fravær fra yrket, oppdaget jeg at jobben krevde dataferdigheter, og jeg var takknemlig for alt jeg hadde lært i kallet mitt. Mine forbedrede ferdigheter hjalp meg å vende tilbake til arbeidslivet med større selvtillit.

Hjelp fra menighetsfamilien

Jeg rådførte meg med biskopen. Jeg begynte å sette pris på biskopens veiledning som hjalp meg å ta en rekke gode avgjørelser. Han så ofte til familien vår og forsikret seg om at jeg hadde det bra og at familien var godt ivaretatt. Han var min støtte både timelig og åndelig.

En dag kalte biskopen meg inn på kontoret og snakket med meg om hvert av mine barn, en etter en, for å høre hvordan det gikk med dem. Vi la en plan for å forsikre oss om at alle guttene mine fikk prestedømsstøtte gjennom sine ledere i quorumet og hjelpeorganisasjonene. Han snakket også med meg om min økonomiske situasjon og forsikret seg om at vi hadde mat i huset, og da julen kom, sjekket han igjen for å sørge for at vi hadde noe å legge under treet.

I tillegg til å hjelpe barna mine, ga han meg prestedømsvelsignelser og hjalp meg å utforske min nye rolle som enslig søster. For en trøst det var å vite at jeg hadde hans støtte.

Jeg stolte på hjemmelærerne. Da bror Mark og sønnene hans ble kalt som hjemmelærere for familien vår, uttrykte han sitt ønske om å betjene familien. Med tiden forsto jeg hvor dypt han engasjerte seg. Han så ofte til oss og spurte hvordan uken vår hadde vært. Han ble venner med hvert av barna og husket fødselsdagene deres. Han har gitt dem prestedømsvelsignelser før hvert skoleår. Han rådfører seg med meg om leksjonene han holder hver måned, og ber oss så om å knele ned i bønn sammen med ham og sønnene hans før de drar. Jeg har vært takknemlig for disse trofaste hjemmelærerne som har gitt familien min prestedømsstøtte.

Av og til begynte jeg å få panikk og tenke at jeg måtte flytte ut av hjemmet vårt som virket så kostbart å holde tritt med, selv om mine barn og jeg, med prestedømsrådgivning, hadde komme frem til at det ville være best for oss å bli boende i hjemmet vårt og fortsette å bo blant venner og menighetsfamilien. I slike stunder minnet hjemmelæreren min meg på grunnene til at vi valgte å bli. Minst en gang i året sørget han for at noen av brødrene kom innom huset for å gjøre nødvendige reparasjoner, rydde i hagen, reparere sprinkleranlegg, male og hjelpe oss å ta vare på hjemmet.

Jeg satte pris på mine søstre i menigheten. De første to årene etter skilsmissen var jeg omgitt av støttende og kjærlige venner i Hjelpeforeningens presidentskap. De gråt sammen med meg, de lo sammen med meg, og jeg følte meg nær dem. Gjennom kallet mitt ble jeg oppmerksom på behovet til noen av mine søstre i menigheten, og å yte tjeneste for dem hjalp meg å bevare mitt perspektiv og finne helbredelse i mitt eget hjerte.

Andre velsignelser kom. Mine venner i presidentskapet, som var bekymret for min første valentinsdag uten mannen min, sendte en vakkert innpakket gave som ventet på meg da jeg kom hjem fra jobb. En annen gang gjorde de meg til “dronning for en dag”. Jeg ble bedt om å delta på et morgenmøte. Da jeg kom, var en søster klar til å stelle neglene mine. Et par venner kom for å stelle håret mitt. Så ble jeg fortalt at vi skulle spise lunsj og shoppe. De kjøpte et nytt antrekk til meg, det første jeg hadde hatt siden skilsmissen. Hjertet flommet over, og jeg følte Frelserens kjærlighet ved hjelp av disse søstrenes handlinger.

Jeg fant gleden

Jeg omga meg med skjønnhet. Den 13. trosartikkel foreslår at vi søker det som er godt. Musikk har hatt stor innflytelse i vårt hjem, spesielt etter skilsmissen. Jeg har følt meg nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus bare ved å lytte til hellig musikk. Jeg har lest gode bøker og sett gode teaterstykker. Noen ganger går jeg på kino eller teater alene, og jeg har funnet ut at jeg kan ha det hyggelig selv om jeg er alene. Andre ganger finner jeg en venn eller et familiemedlem som kan bli med meg.

Jeg utviklet nye vennskap. Som nylig enslig søster ble jeg oppmerksom på to enker i menigheten og tre andre som nylig var skilt, og vi ble snart venner. Vi treffes ofte, vanligvis på fredagskvelder. Vår tid sammen har hjulpet oss å komme nærmere hverandre. Vi støtter og oppmuntrer hverandre. Vi har det moro sammen. En søster i menigheten som er psykolog, har noen ganger møter med oss og hjelper oss å forstå våre følelser og takle våre utfordringer. Vi ser etter den positive siden av hver søsters vanskelige omstendigheter. Og vi har alle på et eller annet tidspunkt uttrykt tanken at våre vanskeligheter har bragt oss til et nytt nivå av åndelig nærhet til vår himmelske Fader. Selv om vi ikke ville valgt våre vanskelige omstendigheter, erkjenner vi velsignelsene vi har mottatt som følge av dem.

Jeg gikk i tempelet. Tempelet er et sted med godhet og skjønnhet, og jeg vet at jeg er velkommen der. Selv om tempelbesøk kan være en smertefull påminnelse om brutte pakter, finner jeg trøst i å vite at alle lovede velsignelser i tempelet til slutt vil bli mine igjen, hvis jeg gjør min del for å holde meg sann og trofast. Jeg er klar over at jeg og mine barn, som ble født i pakten, fremdeles er arvinger til alle velsignelser som tilhører et paktsfolk. På grunn av disse skjønne forsikringene har jeg lært å føle fred og glede mens jeg er i tempelet.

Jeg opplevde gleden. Matt, min yngste sønn, og jeg har samme fødselsdag. Han skulle fylle åtte og jeg skulle fylle 50. Matt ønsket å bli døpt av sin bror på fødselsdagen vår, så hjemmelæreren tok seg tid til å lære sønnene mine hvordan de skulle utføre ordinansen, og deltok senere på møtet. Etter dåpen ble Matt bekreftet av sin eldste bror, som er gift.

Under programmet reiste alle mine 10 barn seg, sammen med to ektefeller og to barnebarn, og sang “I all evighet”. Det var et øyeblikk jeg alltid vil huske. Min takknemlighet for evangeliet og de rike åndelige velsignelsene jeg har mottatt som har hjulpet meg, oppholdt og undervist meg, fylte mitt hjerte. Da jeg så på min vakre familie og lyttet til ordene de sang, visste jeg uten tvil at vi fremdeles var en “evig” familie.