Danna og matteprøven
Kunne et skriftsted hjelpe Danna med matte?
“Be alltid så du kan seire” (Lære og pakter 10:5).
“Danna”, ropte mamma. “Klar for skolen? På tide å lese i Skriftene!”
“Kommer!” Danna la matteboken i den fargerike ranselen sin og slengte den over skulderen.
Danna og familien hennes lærte seg et nytt skriftsted utenat hver uke. Hver dag før de dro til skolen, øvde de på å si det sammen. Mamma sa at det å lære et nytt skriftsted er som å få en ny venn. “Når det først er i hjertet ditt, er det der når du trenger det.”
Danna og hennes yngre søstre sto ved døren og gjentok denne ukens vers. Det var fra Lære og pakter.
“Be alltid så du kan seire”, sa de sammen.
“Hva vil det si å ‘seire’?” spurte Dannas søster Tatianna.
“Det betyr at du kan gjøre vanskelige ting!” sa Danna.
Mamma nikket. “Når vi ber, vil vår himmelske Fader hjelpe oss.”
Danna gjentok skriftstedet om og om igjen mens hun skyndte seg til skolen.
Senere den dagen sto Dannas lærer foran i klasserommet ved siden av det blå og hvite guatemalske flagget. “På tide med matteprøven”, sa señora Morales. Hun begynte å dele ut en bunke med papirer.
Danna likte matte. Og hun var flink til det! Hun hadde studert iherdig til prøven, og hun visste at hun kunne gjøre det bra.
Danna tok blyanten sin og begynte å jobbe. Hun følte godt for svarene sine. Så kom hun til de siste oppgavene. De var veldig vanskelige. Hun husket ikke hvordan hun skulle gjøre dem!
Danna kjente panikken bre seg. Hvordan kunne hun fullføre matteprøven? Hun tok blyanten og leste neste oppgave om igjen.
Så kom hun til å tenke på noe. “Be alltid så du kan seire” …
Danna trakk pusten dypt. Hun lukket øynene og holdt en bønn inni seg. Himmelske Fader, vær så snill å hjelpe meg å huske det jeg har lært. Vær så snill å hjelpe meg å gjøre det bra på denne prøven.
Danna så ned på arket sitt igjen. Hun så på oppgavene hun allerede hadde løst. Så kikket hun på de vanskelige igjen. Hun begynte å huske hvordan hun skulle gjøre dem! Nervøsiteten forsvant. Hun trakk pusten dypt og satte i gang.
Etter skolen gledet Danna seg til å fortelle familien om det som hadde skjedd.
“Først husket jeg ikke hvordan jeg skulle løse noen av oppgavene”, sa Danna. “Men så tenkte jeg på skriftstedet vi lærer utenat. Jeg holdt en bønn, og min himmelske Fader hjalp meg.”
“Sånn skal det gjøres!” sa mamma.
“Du seiret!” sa Tatianna.
Danna lo. “Det gjorde jeg! Uansett hvilken poengsum jeg får, vet jeg at jeg gjorde mitt beste.” Hun ga mamma og Tatianna en god klem. Hun gledet seg sånn til å se hvilken venn i Skriftene de ville få neste uke!