Tvunget til å forlate hjemmet: Kristus-lignende hjelp til mennesker som har blitt drevet på flukt

Av Emily Abel og Aubrey Parry

Kirkens tidsskrifter

De som har blitt drevet på flukt, trenger mer enn ressurser. De trenger meningsfylte relasjoner og omsorgstjeneste.

Å måtte flykte hjemmefra kan være den mest traumatiske opplevelsen i noens liv. Stadig sterkere voldelige krefter, økonomiske utfordringer og politisk uro kan tvinge familier til å forlate hjemmet sitt uten tid til å samle skattede eiendeler eller nødvendige forsyninger. Familier blir ofte adskilt under den farefulle reisen, kanskje over hundrevis av kilometer, for å finne sikkerhet. Barn kan være vitne til eller oppleve ekstrem matmangel og fysiske skader. Disse menneskene kan bare håpe at den anstrengende reisen vil føre dem til et trygt sted.

I løpet av de siste ti årene har minst 100 millioner mennesker måttet flykte fra sine hjem og søke tilflukt enten i eller utenfor sine land.¹ Med denne tankevekkende statistikken er situasjonen for mennesker som er fordrevet fra sitt hjem, svært bekymringsverdig. Ved å se på Frelserens eksempel kan vi finne personlige måter å hjelpe de trengende på.

family in a refugee camp — En syrisk familie får hjelp i Libanon. Krigen i Syria har gjort 11 millioner syrere hjemløse. Frelseren var en gang selv flyktning og er svært oppmerksom på dem som gjennomgår denne prøvelsen.

Anerkjenn vår felles historie

For siste dagers hellige skulle mennesker som er drevet på flukt, være mer enn bare en historie i nyhetene. Vi skulle se på dem som vår neste (se Matteus 22:39) som vi og Frelseren selv deler historie med. “Deres historie er vår historie, for ikke så mange år siden”, sa eldste Patrick Kearon i De syttis presidentskap.²

Vi trenger ikke gå langt tilbake for å finne en tid da siste dagers hellige ble fordrevet fra sine hjem og sitt levebrød med vold. Vi kan også se hvordan noen av deres nye naboer utgjorde en forskjell på deres reise. Da de hellige ble drevet ut av delstaten Missouri, tok innbyggerne i Quincy i Illinois imot dem og tilbød hjelp. Disse menneskene var eksempler på Kristus-lignende tjeneste og “reddet siste dagers hellige fra større tap enn de ellers ville ha lidd”.³

Frelseren opplevde også å være flyktning i løpet av sitt jordiske liv. Brett Macdonald fra Kirkens veldedighetstjeneste sa om sine besøk i flyktningleirer over hele verden: “Jesus og hans foreldre var flyktninger i Nord-Afrika en stund. Man kan føle hans innflytelse og intense interesse for dem som lider.”⁴

a woman comforts another woman and her child — En frivillig fra Kirkens veldedighetstjeneste besøker en flyktningleir i Jordan. Hjelpearbeidere følger prinsipper fra en humanitær kodeks som også kan veilede oss når vi skal hjelpe flyktninger og andre fordrevne mennesker.

Hvordan følge en humanitær kodeks i dag

I dag har vi anledninger til å rekke ut en hånd og gi den samme hjelpen som Kirkens medlemmer på 1800-tallet en gang fikk av sine naboer. Men våre brødre og søstre som er fordrevet fra sine hjem i dag, trenger mer enn ressurser eller penger. De trenger meningsfylte relasjoner og Kristus-lignende omsorgstjeneste.

Mange hjelpeorganisasjoner, blant dem Kirkens veldedighetstjeneste, følger en humanitær-etisk kodeks som kan hjelpe oss å utføre omsorgstjeneste for fordrevne mennesker. Selv om kodeksen gjelder for humanitært arbeid generelt, finnes det prinsipper i evangeliet som kan hjelpe oss mer effektivt å “løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær” (Lære og pakter 81:5).

one woman giving another a quilt — Ved å fokusere på å bygge opp relasjoner kan vi finne meningsfylte måter å utføre omsorgstjeneste på. T.v.: Et medlem av Kirken gir en flyktningmor et spesielt lappeteppe som tilhørte hennes adoptivsønn. Nedenfor: Vi kan hjelpe flyktninger å lære om den lokale kulturen, herunder å lage mat de kanskje ikke er kjent med.

Prinsippet medmenneskelighet

Prinsippet medmenneskelighet lærer oss at når vi utfører tjeneste, arbeider vi for å se hver enkelt som et Guds barn. Dette høres enkelt nok ut, men det kan være vanskelig å huske når folk ser ut, handler, snakker eller tror annerledes enn vi gjør.

For å hjelpe deg å se det guddommelige i hver enkelt, kan du spørre deg selv: “Hvordan ville mitt syn på denne personen forandre seg hvis han eller hun var et familiemedlem eller en nær venn?”

Dette spørsmålet ble svært personlig for en siste dagers hellig kvinne da Hjelpeforeningen arrangerte babyshower for en flyktningmor i lokalsamfunnet.

Hjelpeforeningens presidentskap kontaktet et lokalt flyktningmottak for å finne en mor de kunne hjelpe. Så snart de hadde blitt satt i kontakt med en mor og familien hennes, besøkte presidentskapet hjemmet for å spørre hvordan de kunne være til størst hjelp. (En viktig del av prinsippet medmenneskelighet er å respektere en flyktnings handlefrihet ved å spørre hvordan han eller hun ønsker å bli hjulpet og deretter lytte oppriktig.)

Hjelpeforeningens president foreslo en babyshower og forklarte den som en måte å feire et nytt barn på og gi gaver som barnet og moren kan trenge. Flyktningfamilien var enig i at det ville være til hjelp for dem.

Da menigheten begynte å planlegge babyshoweren, oppdaget en søster at hun hadde en spesiell “forkjærlighet” for dem som måtte komme til et nytt hjem, etter at hun hadde adoptert et barn fra Guatemala. Under den lange adopsjonsprosessen hadde denne søsteren holdt seg opptatt ved å sy et lappeteppe til sitt nye barn. Da hun sammenlignet sin egen adoptivsønns opplevelse med denne nye flyktningbabyen, ønsket hun å få kontakt med familien ved å gi dem lappeteppet hun hadde laget.

Under babyshoweren forklarte denne kvinnen sin tilknytning til flyktningmoren, og beskrev hvordan hennes unge sønn også måtte komme til et nytt hjem og at de hadde elsket å tulle ham inn i lappeteppet da han kom. Kvinnen ga flyktningmoren lappeteppet og sa: “Jeg håper at ditt nye barn også vil elske det.”

Prinsippet upartiskhet

President Russell M. Nelson har sagt:

“Gud elsker ikke én rase mer enn en annen … Han innbyr alle til å komme til ham, ‘sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne’ [2 Nephi 26:33] …

I dag oppfordrer jeg våre medlemmer overalt til å gå foran og gi avkall på holdninger og handlinger som skyldes fordommer.”⁵

President Nelsons ord bidrar til å forklare prinsippet upartiskhet. I vår omsorgstjeneste skulle vi ikke gjøre noen forskjell basert på nasjonalitet, rase, kjønn, religiøs tro, klasse eller politiske meninger. Vi tjener andre selv om de er annerledes enn oss.

Vi ser et eksempel på upartiskhet i Kristi lignelse om den barmhjertige samaritan i Lukas 10. Samaritanen, som kulturelt sett var utstøtt blant jødene, nølte ikke med å hjelpe noen med en annen bakgrunn. Han tenkte til og med på den skadede mannens fremtid og prøvde å gjøre alt som var nødvendig for å sikre ham en vellykket rehabilitering.

Etter å ha fortalt denne lignelsen, lærte Kristus sine disipler at den barmhjertige samaritan handlet som en neste overfor den skadede mannen ved å vise ham barmhjertighet. Kristus sa så: “Gå du bort og gjør likeså” (Lukas 10:37).

Prinsippet selvstendighet

Selvstendighet med hensyn til humanitærhjelp betyr at vi utfører tjeneste uten personlig agenda. I stedet skulle vi utføre tjeneste for å oppmuntre til selvstendighet og selvhjulpenhet. Dette kan bety å hjelpe mennesker som er drevet på flukt, å finne måter å bruke sine ferdigheter i sine nye lokalsamfunn på, eller å hjelpe dem å lære ferdigheter som å snakke et nytt språk eller å samhandle ved hjelp av lokale kulturelle normer. Etter hvert som folk blir mer selvstendige, får de mer kontroll over egne beslutninger, og de blir bedre i stand til å bidra til samfunnet med sine egne ferdigheter.

Et medlem fra USA, Nicole, spurte noen flyktninger i sitt område hva de ønsket å lære for å bli mer selvstendige i lokalsamfunnet. De svarte at de ønsket å lære å lage amerikansk mat. Nicole avtalte tid med andre søstre i menigheten for å lære flyktningene å bake brød og rundstykker, og ga dem redskaper til å bake det hjemme. Ved å lære flyktningene å lage maten selv, hjalp Nicole dem å bli mer selvstendige med hensyn til å tilpasse seg nye matlagingsmåter.⁶

Vi kan også fremme selvstendighet ved å la de trengende hjelpe hverandre. Selv om vi kan gi støtte, kan de trengende ved å ta initiativ til å hjelpe seg selv og andre, knytte bånd til dem de samarbeider med. Dette hjelper dem å bygge opp lokalsamfunnet sitt og bli til styrke for hverandre.

Utfør omsorgstjeneste mer likt Frelseren

Biskop Gérald Caussé, presiderende biskop, sa: “Vi som bor på denne vakre planeten, har alle et hellig ansvar for å ta vare på alle Guds barn … uansett hvem de er og hvor de måtte være.”⁷ Den mest meningsfylte tjenesten kommer ofte når vi fokuserer på enkeltmenneskene i våre lokalsamfunn.

Et medlem som har funnet velsignelsene ved å utvikle personlige forhold til flyktninger, sa: “Bare å være villig til å rekke ut en hånd, hjelpe og vise dem kjærlighet kan utgjøre stor forskjell. Og når du blir kjent med en familie, innser du at alle har sin egen historie.”⁸ Å lære andres historier vil hjelpe oss å se dem som Guds barn og tjene mer slik Frelseren ville gjort.