Bare digitalt: Sagt av siste dagers hellige
Vår fullkomne trekant av håp og helbredelse
Vi ble gitt lite håp om at vår lille jente ville utvikle seg normalt, men tro, faste og bønn og prestedømsvelsignelser viste at legene tok feil.
Foto: Leslie Nilsson
Vi gledet oss alle til Agathas fødsel i 2015. Hun skulle bli mine foreldres første barnebarn. Alt gikk bra helt til den dagen hun ble født. Hun var en stor baby, jeg fikk komplikasjoner, og legen kom for sent til sykehuset. Da han endelig kom, måtte han bruke tang for å fjerne henne. Da hadde hun lidd av oksygenmangel.
Da de la Agatha på brystet mitt et øyeblikk, trodde jeg det var så jeg kunne ta farvel. Sykepleierne tok henne så med til nyfødtintensiven. Jeg fant senere ut at Apgar-scoren hennes, som brukes til å vurdere en nyfødts allmenntilstand, bare var 2. En skår på 7 til 10 regnes som normalt.
Skanninger viste en stor hvit flekk på Agathas hjerne, og avslørte betydelige skader på grunn av oksygenmangel. Legene fortalte oss at hvis hun overlevde, ville hun lide av alvorlige kognitive og fysiske funksjonshemninger og sannsynligvis ha epilepsi.
Da familien fikk vite hvor alvorlig syk Agatha var, fikk mine foreldre og svigerforeldre tillatelse til å komme inn på nyfødtintensiven på forskjellige tidspunkter for å se Agatha og ta farvel. Både min far og min svigerfar ga henne en velsignelse, uten at den andre visste om det. Mannen min ga henne også en velsignelse. Den søndagen organiserte vi en familiefaste for henne.
Agatha tilbragte 11 dager på sykehuset før vi kunne ta henne med hjem. I flere måneder gjennomgikk hun prøver og inngrep. Hun kunne ikke svelge, hun manglet reflekser, og hun fikk kramper. De sa at hun aldri ville bevege hodet, aldri gå og aldri snakke.
Det neste året fortsatte vi å be og faste for Agatha, og vi tok henne med til en fysioterapeut for å hjelpe henne å lære å bevege seg. Venstre side av kroppen hadde blitt spesielt påvirket av oksygenmangelen. Hun kunne bevege høyre hånd, men ikke venstre. Legene sa at utviklingen ville gå sakte. Men etter bare noen få økter kunne hun bevege begge sider av kroppen likt. Terapeuten sa at det var et mirakel. Fordi hun lærte så raskt, lurte han på hvorfor vi hadde kommet med henne i utgangspunktet.
Enhver liten forbedring gjorde oss lykkelige. Snart begynte Agatha å bevege hodet. Så begynte hun å sette seg opp. Da hun begynte å smile, visste vi at vår tro og våre bønner ble besvart. Og da hun sa “mamma” for første gang, følte jeg stor glede.
Vi mottok vårt største mirakel ved hennes årlige kontroll. En magnetisk resonanstomografi (MR) viste ingen hvit flekk på hjernen hennes. Legen kunne ikke tro det.
“Denne skanningen ser ut som den kom fra et annet barn”, sa han og sammenlignet det nye bildet med det opprinnelige bildet som ble tatt etter at hun ble født. Han ba om en ny skanning og spurte: “Hva er det som foregår her?”
I dag har Agatha ingen kognitive eller fysiske funksjonshemninger, og hun tar ikke lenger medisiner mot epilepsi. Skolen hennes kjenner henne som et intellektuelt velutviklet barn.
Vi tilskriver Agathas helbredelse det min far kaller “en fullkommen trekant”: tro, faste og bønn og prestedømsvelsignelser fra rettferdige menn. Vi vet at Herren elsker oss, vi vet at han har kraft, og vi vet at han gir oss sin kraft til å utøve her på jorden. Vi er takknemlige for at han helbredet Agatha.