Kom, følg med meg
Det som kommer fra det høye, er hellig
Av eldste Jorge M. Alvarado
i De sytti
Herrens befalinger skulle ikke behandles lettsindig.
Illustrasjoner: Dilleen Marsh
Da jeg var 15 år gammel, bestemte jeg meg for å sette tiendeloven på prøve. Jobben min var å pakke dagligvarer for kundene i en butikk i Ponce i Puerto Rico. Annenhver time fikk jeg 15 minutters pause. I pausen pleide jeg å telle hvor mye jeg hadde tjent i tips, og så la jeg tiendepengene mine til side. Etter at jeg begynte å gjøre dette systematisk, la jeg merke til at det ble stadig mer tips! Jeg vet ikke om dette skyldtes guddommelig inngripen, men jeg visste at jeg holdt et bud og at når vi holder bud, mottar vi før eller siden velsignelser.
Velsignelser kommer naturligvis ikke alltid på den måten vi tror de vil. Etter å ha betalt tiende en stund, visste jeg at det jeg gjorde, var hellig. Det var ikke bare å gi penger til Kirken. Jeg behandlet det Herren hadde sagt, med respekt, og jeg sørget for at tienden min ble betalt regelmessig og punktlig. Jeg gledet meg over å gjøre det jeg kunne for å bidra til å bygge opp Guds rike.
Jeg glemte tienden igjen hjemme
Så en søndagsmorgen tok det meg lengre tid enn vanlig å våkne. Mor og far ønsket å komme til kirken tidlig, så da jeg endelig sto opp, fikk jeg det travelt. Det gikk ikke opp for meg før vi var i møtehuset at jeg hadde glemt tiendepengene hjemme. “Jeg betaler den bare neste uke”, tenkte jeg. Men jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg ønsket at min himmelske Fader skulle vite at jeg var lydig.
Etter møtene kom vi hjem og oppdaget at vi hadde hatt innbrudd. Smykker, et videokamera – stort sett alt av verdi hadde blitt stjålet. Jeg skyndte meg inn på rommet mitt og gikk gjennom skuffen der jeg hadde lagt tienden. Også den var borte. Nå følte jeg meg særdeles dårlig. Jeg følte at hvis jeg hadde husket å ta tienden min med til kirken, ville den ikke vært borte nå.
Så følte jeg meg tilskyndet til å si til min far: “Ikke vær redd. Alt ordner seg. Vedkommende som ranet oss, tok Herrens penger, så han tok noe som er hellig.” Jeg trodde ikke Herren ville la det gå upåaktet hen.
Men jeg tror Herren ønsket at jeg skulle lære å være mer forsiktig med det som tilhørte ham. Snart ble tyven pågrepet, og alt ble gjenfunnet – unntatt tiendepengene. For å gjøre det godt igjen tok jeg det samme beløpet fra sparepengene mine og ga det til biskopen neste søndag. Siden den gang har jeg alltid prøvd å betale tienden til rett tid. Jeg vet at tiende er en lov fra Gud, og det betyr at jeg bør ta den på alvor.
Ta ikke lett på hellige ting
I Lære og pakter kapittel 63 underviser Herren om et hellig prinsipp: lydighet. “Jeg, Herren, lar min røst høre, og den skal adlydes” (vers 5). Det han sier, “er hellig og må omtales med forsiktighet” (vers 64).
Da denne åpenbaringen ble mottatt, ble Joseph Smith kritisert av flere som hadde vendt seg mot ham. En av dem var Ezra Booth. Booth hadde vært prest i et annet trossamfunn, men bestemte seg for å bli døpt etter at han så Joseph helbrede en kvinnes arm ved prestedømmets kraft.
Booth mistet imidlertid snart troen på det han hadde vært vitne til. Han ble kritisk til profeten. Han forsto ikke at tegn eller mirakler alene ikke gir varig tro. Da han begynte å ta lett på hellige ting, kom han på avveier og ble en av de “ugudelige og opprørske” (vers 2).
Det er interessant for meg at når Herren snakker om vår lydighet, snakker han også om sine valg. Hans valg er ikke tilfeldige og vilkårlige. De er basert på lære og prinsipper. I kapittel 82 av Lære og pakter erklærer han: “Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier” (vers 10).
For meg betyr dette at han lover at hvis vi vil være lydige, vil han alltid holde sine løfter. Han vil beskytte oss. Han vil veilede oss. Og selv om vi ikke skulle se etter tegn for å overbevise andre om sannheten eller for å prøve vår tro, vil tegn og mirakler finne sted som følge av tro på Jesus Kristus, i kombinasjon med Guds vilje (se Lære og pakter 63:9–10). Vår lydighet har faktisk betydning for Herrens evne til å velsigne oss. Dette er dyptgripende viktig for meg.
Hans straffedommer er rettferdige
Et annet prinsipp for lydighet er at ødeleggelsene og straffedommene over de ugudelige, selv om de er vanskelige å høre om eller forestille seg, vil være rettferdige. Uten at lydighet ble undervist og forventet, kunne det ikke vært slik. Men fordi evige lover har evige konsekvenser, vil selv mottageren av konsekvensene vite at Herrens straffedommer er rettferdige (se Mosiah 16:1). “Alt kjød skal vite at jeg er Gud” (Lære og pakter 63:6).
Det er opp til Herren å gi belønning eller straff. Når han advarer dem som gjør opprør, gjør han det av kjærlighet til dem for å oppmuntre dem til å vende tilbake til den rette vei mens de fremdeles kan, “for uten tro kan intet menneske være Gud til behag” (vers 11).
“Den som holder fast ved troen og gjør min vilje, han skal seire” (vers 20), og “til den som holder mine bud, vil jeg meddele mitt rikes mysterier, og de skal bli i ham en kilde med levende vann som veller frem til evig liv” (vers 23).
“Med ord og ved flukt”
Faktisk sier Herren at vi ikke bare skulle være lydige selv, men at vi skulle oppmuntre andre til å gjøre det samme. Han sier: “Enhver må ta rettferdighet i sine hender og trofasthet om sine lender og løfte en advarsels røst mot jordens innbyggere og forkynne både med ord og ved flukt at ødeleggelse skal komme over de ugudelige” (vers 37).
“Både med ord og ved flukt”. Jeg elsker dette uttrykket. De som er lydige, vil flykte fra verden og samles i Sion. Det betydde tidligere å samles der Kirkens hovedkvarter var. I dag betyr det å samles på steder der de rettferdige befinner seg, blant annet i tempelet. Som president Russell M. Nelson har sagt: “Hver enkelt av oss [trenger] vedvarende åndelig styrke og opplæring som er mulig å få bare i Herrens hus.”1
Når vi samles i Sion, skulle det være et budskap til andre. Folk skulle med andre ord legge merke til at vi ikke deltar i visse ting. Vi flytter fra visse steder. Vi flykter til templene, til møtehus og til vårt hjem. Det skulle være klart for andre hva vi forbruker og ikke forbruker, hva vi ser eller ikke ser, hva vi leser eller ikke leser, og hva vi sier eller ikke sier.Vår flukt fra verden skulle være merkbar, og dette vil i seg selv være et budskap til de ulydige.
Herren forventer også at vi bruker vår røst. Samtidig som vi flykter fra verdens ondskap, må vi også forkynne evangeliets strålende sannheter. På normale og naturlige måter vil folk være nysgjerrige på hvorfor vi ikke deltar i visse verdslige ting, og vi skulle ha mot til å svare dem, ikke av nedlatenhet eller medlidenhet, men av kjærlighet og et oppriktig ønske om å frelse dem.
Som eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa: “Jeg ber ikke om at du skal stå på gatehjørnet med en megafon og rope ut vers fra Mormons bok. Det jeg ber om er at du alltid ser etter muligheter til å snakke om din tro på naturlige og normale måter med folk – både personlig så vel som på Internett. Jeg ber om at du ‘[står] som … [et vitne]’ [Mosiah 18:9] om evangeliets kraft til alle tider – og når det er nødvendig, bruker ord.”2
Gjør det som er rett
Da jeg begynte å betale tiende for mange år siden, forsto jeg ikke den fulle betydningen av det jeg gjorde. Men jeg visste at det var riktig og at jeg burde ta Guds bud på alvor, for det som kommer fra det høye, er hellig. Det er interessant for meg at kapittel 63 også omhandler økonomiske beslutninger og bidrag til Kirken og gir dette løftet fra Herren: “Den som er trofast og holder ut, skal overvinne verden.
Den som sender midler opp til Sions land, skal motta en arv i denne verden, og hans gjerninger skal følge ham, og han skal også få en lønn i den kommende verden” (vers 47–48).