Et personlig øyeblikk sammen med Frelseren
Dette var en enestående opplevelse – eller var det det?
Skrik gjenlød gjennom trærne mens folk løp for å unngå lava og fallende steiner. Jeg sto bak scenen og lyttet til lydsporet som buldret gjennom høyttalerne over hele høyden.
Den sommeren deltok jeg i Hill Cumorah-festspillet, som skildret en rekke hendelser fra Mormons bok. Jeg hadde fått rollen som innhøstingsdanser (se 1 Nephi 18:23–24) og vantro (se 3 Nephi 1:4–21), men alle, også staben, skulle være med i den kommende scenen.
En lyskaster lyste på en figur kledd i hvitt, som tilsynelatende svevde over scenens høyeste nivå. Det var selvfølgelig ikke virkelig Frelseren – bare en frivillig collegestudent som meg. Men i det øyeblikket på scenen så jeg for meg at den virkelige Frelseren sto der i stedet.
Jeg så for meg at han kom bort til meg, og jeg forestilte meg at jeg så ham inn i øynene. Følelser fra Ånden skyllet over meg. I det øyeblikket fikk jeg en forsmak på hvordan det må være å se min sanne Frelser. Jeg verdsatte denne unike åndelige opplevelsen.
Seks måneder senere endret en uttalelse fra biskop W. Christopher Waddell, som da var annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd, mitt perspektiv: “Hver søndag kan vi oppleve noe som ligner på det som de opplevde som hadde overlevd den alvorlige ødeleggelsen som fant sted da Frelseren ble korsfestet, som beskrevet i Mormons bok.”1
Jeg ble målløs. Var det mulig for meg å føle det samme hver uke som jeg hadde følt på scenen den kvelden? Jo mer jeg tenkte over det, desto mer innså jeg at det å ta del i nadverden er en personlig opplevelse med Frelseren omtrent som å knele ned foran ham og kjenne naglegapene i hendene og føttene hans.
Vi trenger ikke å delta i et festspill for å oppleve Frelserens kjærlighet og forståelse eller for å visualisere et personlig øyeblikk med ham. Vi har muligheter hver uke. Hver søndag venter han på å vise oss sin kjærlighet og forståelse. Vi trenger bare å komme til ham.