Kom, følg med meg
Hvordan Emily Richards hadde “noe å si”
31. mai – 6. juni
Emily Richards gikk frem til den smale talerstolen på møtet i National Woman Suffrage Association i USAs hovedstad Washington D.C. Hun visste at dette var en av de mest avgjørende opplevelsene i hennes liv. Året var 1889, og temaene kvinners stemmerett i Utah og flergifte ble heftig debattert. Selv om Emily var nervøs, følte hun seg forberedt til å tale på vegne av sitt hjem, sitt kjønn og sin religion.
En kilde fortalte: “Det var fryktet at damen fra Utah ikke ville kunne gjøre seg hørt i hele salen – andre talere hadde sviktet i så henseende – men til alles overraskelse og glede trengte hennes klare toner inn i bygningens fjerneste avkroker, og talen hennes ble rene seierstalen.”1
Selv om det ikke finnes noen opptegnelse over hva Emily sa den dagen, rapporterte en journalist at hun talte i omtrent en halvtime. Hun holdt “en ryddig og akademisk presentasjon” som fremla fakta og synspunkter som “[rev ned] fordommer”. Journalisten sa videre at Emilys ord hadde en “mild ånd” som den dagen gjorde mange mildere stemt mot territoriet Utah.2
Emily var imidlertid ikke alltid en dyktig taler. Hun husket at Eliza R. Snow, som da var Hjelpeforeningens generalpresident, hadde gitt henne noen råd: “Første gang [søster Snow] ba meg tale på et møte, klarte jeg det ikke, og hun sa: ‘Det går bra, men neste gang du blir bedt om å tale, prøv å ha noe å si.’”3
Emily tok dette rådet til seg og sørget for at hun var forberedt til å tale når det var behov for henne. I likhet med Emily Richards må vi til enhver tid være rede til å “åpne [vår] munn” (Lære og pakter 60:2) og forkynne Guds ord.