Hvordan holde våre barn nær oss

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Vi må ikke trekke oss unna våre barn. Vi må fortsette å prøve, fortsette å strekke oss, fortsette å be, fortsette å lytte.

Det blir stadig tydeligere at vi må undervise vår familie i evangeliet personlig og etterleve disse læresetningene i vårt hjem, eller risikere å oppdage for sent at en Primær-lærer eller prestedømsveileder eller Seminar-lærer ikke kunne gjøre det vi ikke ville gjøre for våre barn.

Kan jeg få gi nettopp denne oppmuntringen angående et så stort ansvar? Det jeg setter så høyt i mitt forhold til [min sønn] Matt, er at han sammen med sin mor og søster og bror er min nærmeste og beste venn. Jeg vil heller være her på dette prestedømsmøtet i kveld med min sønn enn med noen annen mannlig ledsager i denne verden. Jeg elsker å være sammen med ham. Vi snakker mye sammen. Vi ler mye … Jeg ber for ham og har grått sammen med ham, og jeg er umåtelig stolt av ham …

Tidlig i ekteskapet arbeidet min unge familie og jeg oss gjennom mine masterstudier ved et universitet i New England. [Min hustru] Pat var Hjelpeforeningens president i menigheten, og jeg virket i stavspresidentskapet. Jeg gikk på skolen på heltid og underviste på deltid. Vi hadde to små barn den gangen, med lite penger og mye press. Livet vårt var omtrent som deres.

En kveld kom jeg hjem fra lange timer på skolen og følte verdens velkjente byrder på mine skuldre. Alt syntes å være spesielt krevende og nedslående og mørkt. Jeg lurte på om det noensinne ville lysne av dag. Da jeg gikk inn i vår lille studentleilighet, var det en uvanlig stillhet i rommet.

“Hva er i det?” spurte jeg.

“Matthew har noe han ønsker å fortelle deg”, sa Pat.

“Matt, hva har du å fortelle meg?” Han lekte stille med lekene sine i hjørnet av rommet og gjorde sitt beste for ikke å høre meg. “Matt”, sa jeg litt høyere, “har du noe å fortelle meg?”

Han sluttet å leke, men så ikke opp på en stund. Så vendte disse to enorme, tårefylte brune øynene seg mot meg, og med den smerten bare en femåring kan kjenne, sa han: “Jeg hørte ikke på mamma i kveld, og jeg snakket frekt til henne.” Dermed brast han i gråt, og hele kroppen hans skalv av sorg. En barnlig ufinhet hadde blitt lagt merke til, en smertefull bekjennelse var gitt, en femårings vekst fortsatte, og kjærlig forsoning kunne ha vært langt på vei.

Alt kunne ha vært kjempefint – om det ikke hadde vært for meg. Jeg skammer meg over å fortelle dere hva jeg så gjorde. Jeg mistet besinnelsen. Det var ikke på grunn av Matt – det skyldtes hundre og en andre ting jeg hadde i tankene, men det visste ikke han, og jeg var ikke disiplinert nok til å innrømme det. Han fikk hele lasset med murstein.

Jeg fortalte ham hvor skuffet jeg var og hvor mye mer jeg trodde jeg kunne ha forventet av ham … Så gjorde jeg det jeg aldri før hadde gjort i hans liv – jeg ba ham gå rett til sengs og at jeg ikke ville komme for å be kveldsbønn sammen med ham eller fortelle ham en godnatthistorie. Han dempet hulkingen sin og gikk lydig til sengen, hvor han knelte ned – alene – for å holde bønn. Så vætet han den lille puten med tårer som faren hans burde ha tørket bort.

Hvis du tror stillheten da jeg kom hjem, var tung, skulle du ha kjent den nå. Pat sa ikke et ord. Det behøvde hun ikke. Jeg følte meg forferdelig!

Senere, da vi knelte ved vår egen seng, lød min svake bønn om velsignelser over min familie forferdelig hult mine egne ører. Jeg ønsket å reise meg der og da og gå til Matt og be om tilgivelse, men han sov for lengst fredelig.

Min lindring kom ikke like lett, men til slutt sovnet jeg og begynte å drømme, noe jeg sjelden gjør. Jeg drømte at Matt og jeg pakket to biler klar for flytting. Av en eller annen grunn var ikke hans mor og lillesøster tilstede. Da vi var ferdige, snudde jeg meg mot ham og sa: “Ok, Matt, du kjører den ene bilen og jeg kjører den andre.”

Denne femåringen krøp lydig opp i setet og prøvde å ta tak i det massive rattet. Jeg gikk bort til den andre bilen og startet motoren. Idet jeg begynte å kjøre, prøvde jeg å se hvordan det gikk med sønnen min. Han prøvde – å, som han prøvde. Han prøvde å nå pedalene, men klarte det ikke. Han skrudde også på brytere og trykket på knapper for å prøve å starte motoren. Han kunne knapt sees over instrumentpanelet, men der stirret igjen de samme enorme, tårefylte, vakre brune øynene mot meg. Idet jeg kjørte, ropte han: “Pappa, ikke dra fra meg. Jeg får det ikke til. Jeg er for liten.” Så kjørte jeg min vei.

Kort tid senere i drømmen innså jeg i et grelt, skremmende øyeblikk hva jeg hadde gjort. Jeg bråstoppet bilen, åpnet døren og begynte å løpe så fort jeg kunne. Jeg forlot bil, nøkler, eiendeler og alt – og løp. Asfalten var så varm at den brant føttene mine, og tårer hemmet min anstrengelse for å se dette barnet et eller annet sted i horisonten. Jeg fortsatte å løpe, be og trygle om tilgivelse og om å finne gutten min trygg og i god behold.

Idet jeg rundet en sving og det var like før jeg falt sammen av fysisk og følelsesmessig utmattelse, så jeg den ukjente bilen jeg hadde overlatt til Matt å kjøre. Den sto varsomt parkert i veikanten, og han lo og lekte i nærheten. En eldre mann var sammen med ham og lekte med ham. Matt så meg og ropte noe sånt som: “Hei, pappa. Kom hit. Vi har det gøy.” Han hadde tydeligvis allerede tilgitt og glemt min fryktelige overtredelse mot ham.

Men jeg gruet meg til den eldre mannens blikk, som fulgte alle mine bevegelser. Jeg prøvde å si “Takk”, men øynene hans var fylt med sorg og skuffelse. Jeg mumlet en keitete unnskyldning, og den fremmede sa ganske enkelt: “Du burde ikke ha overlatt ham til seg selv med denne vanskelige oppgaven. Det ville ikke ha blitt forlangt av deg.”

Der sluttet drømmen, og jeg satte meg brått opp i sengen. Puten min var nå gjennomvåt av svette og tårer. Jeg kastet av meg dynen og løp til den lille feltsengen i metall som var min sønns seng. Knelende og med tårer i øynene holdt jeg ham i armene mine og snakket til ham mens han sov. Jeg fortalte ham at alle fedre gjør feil, men at de ikke mener å gjøre det. Jeg sa at det ikke var hans feil at jeg hadde hatt en dårlig dag. Jeg sa at når gutter er 5 eller 15, kan fedre noen ganger glemme det og tro at de er 50. Jeg sa at jeg ønsket at han skulle være en liten gutt lenge, for altfor snart ville han vokse opp og bli mann og ikke leke på gulvet med lekene sine når jeg kom hjem. Jeg sa at jeg elsket ham og hans mor og søster over alt annet i verden, og at uansett hvilke utfordringer vi hadde i livet, ville vi takle dem sammen. Jeg sa at jeg aldri mer ville holde tilbake min kjærlighet eller tilgivelse fra ham, og jeg ba om at han heller aldri ville holde dem tilbake fra meg. Jeg sa at det var en ære å være faren hans og at jeg av hele mitt hjerte ville prøve å være verdig til et så stort ansvar.

Jeg har ikke vist meg å være den fullkomne faren jeg lovet å være den natten, men jeg ønsker fortsatt å bli det, og jeg prøver fortsatt. Jeg tror på dette kloke rådet fra president Joseph F. Smith: “… Hvis dere vil holde [deres barn] nær deres hjerte, innenfor rekkevidden av deres armer, hvis dere vil få dem til å føle at dere er glad i dem … og holde dem nær dere, vil de ikke komme særlig langt bort fra dere …”¹

… Vi må ikke trekke oss unna våre barn. Vi må fortsette å prøve, fortsette å strekke oss, fortsette å be, fortsette å lytte. Vi må holde dem “godt innenfor rekkevidde”.