Vår tilbedelse i Dubai
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Jeg følte meg aldri utilpass som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i et muslimsk land.
Bakgrunnsfotografier av Dubai: Getty Images
Min familie og jeg kom til Dubai i De forente arabiske emirater høsten 2013, og vi gledet oss til å gå i kirken. Våre erfaringer når vi har gått i kirken på forskjellige steder, har alltid vært behagelig forutsigbare. Vi elsker å kunne komme inn døren for første gang og allerede forstå hva som vil skje og umiddelbart være en del av en gruppe mennesker vi aldri har møtt før.
Våre forventninger ble oppfylt da vi ble en del av denne kjærlige gruppen av utstasjonerte siste dagers hellige fra mange land, og vår tro og vårt engasjement vokste i løpet av vår tid i Dubai. Jeg vil aldri glemme min tid i Dubai og de fantastiske menneskene jeg møtte som følge av å kunne gå i kirken og tilbe på den måten jeg alltid har vært så heldig å få gjøre. Jeg håper at lederne i De forente arabiske emirater forstår hvilken gave de har gitt oss ved å la oss tilbe.
Stavssenteret vårt i Abu Dhabi.
Fotografier av familien Chomjak gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Det som var uventet, var hvor mye min tro vokste som følge av å bo sammen med og omgås mennesker som ikke var medlem av min religion. Jeg har aldri bodd et sted hvor Gud generelt sto så sentralt i folks liv.
Formidle tillit til Gud
Jeg syntes det var en glede og forfriskende å kunne snakke om Guds og religionens innflytelse i mitt liv uten at andre ignorerte det jeg sa eller ble fornærmet. Jeg følte dette fordi de fleste jeg møtte i Dubai, snakket slik jeg gjorde, noe som skapte et umiddelbart bånd når vi kommuniserte.
Da jeg satt ved bassenget ved siden av en annen mor og ventet på at barna våre skulle bli ferdige med svømmetreningen, fortalte jeg at jeg strevde med noen prøvelser og følte meg motløs. Denne muslimske moren ga meg vennlige og oppmuntrende ord og sin forsikring om at Gud våket over oss og ville hjelpe oss gjennom våre kamper. Ikke hennes Gud. Ikke min Gud. Vår Gud.
Min datter og jeg gikk til undergrunnsbanen en dag og ble vennlig tilbudt skyss av en emiratisk kvinne som fortalte oss om erfaringer med sønnen sin som hadde medisinske problemer som krevde at de måtte reise til USA for å få behandling. I løpet av historien hennes ble hennes tro på og tillit til Guds vilje og årvåkne omsorg flettet inn i hverandre. Jeg sa jeg ville be for henne og familien hennes, noe hun mottok med forståelse og kjærlighet.
Forstått og godtatt
Møtet med andre familier som underviste barna hjemme, var alltid et trygt og samstemt miljø. De fleste religioner var representert i denne gruppen. Når vi snakket om Gud, bønn og tilbedelse, følte hver enkelt seg forstått og godtatt av alle. Selv blant andre kristne finnes det mange forskjellige religioner. Når jeg møtte andre kristne som underviste barna hjemme, var det herlig å bli fullstendig godtatt, uansett hvilken religion og hvilket trossystem jeg hadde. Vi hadde felles moral og felles praksis på grunn av vår hengivenhet til Guddommen.
Da jeg snakket med en hinduistisk mor hvis barn min datter underviste, hørte jeg hvor sentral hennes tro var for henne da hun fortalte meg om hvordan hun tilbringer dagen i meditasjon og tilbedelse.
Sammen med min mann Aron og våre barn besøkte vi Jumeirah-stranden på kysten av Persiabukten.
Felles verdinormer
Og til slutt må jeg si hvor høyt jeg verdsatte å bo et sted som står for de samme verdinormene som min mann og jeg lærer våre barn. Vi lærer barna våre å ta vare på helsen ved ikke å drikke alkohol eller bruke narkotika. Vi lærer våre barn å være moralske og sømmelige i påkledning og fremtreden. Noe av det vi likte aller best de første dagene etter at vi kom til Dubai, var skiltet på døren til kjøpesenteret med angivelse av forventninger til påkledning og oppførsel. Min familie og jeg kommenterte øyeblikkelig at man skulle tro det var tatt rett ut av heftet Til styrke for ungdom. Vi elsket det!
Jeg følte meg aldri utilpass med å være en Kristus-troende, gudfryktig kvinne i Dubai. Tvert imot følte jeg meg oppmuntret og styrket for min tro av dem jeg kom i kontakt med. Jeg har ikke opplevd dette så universelt på noe annet sted jeg har bodd.
Da familien min hørte at Dubai forente arabiske emirater tempel ble bekjentgjort på generalkonferansen i april 2020, fikk vi hakeslipp og bare stirret på hverandre i full forundring. Vi var overlykkelige over at et tempel skulle komme til Midtøsten! Jeg gleder meg på vegne av de mange medlemmene av Kirken som bor i denne regionen. Jeg er så takknemlig til lederne i De forente arabiske emirater for at de vil la dette hellige huset stå blant deres hellige hus – de vakre moskeene som preger landskapet. Dette er virkelig en viktig og uforglemmelig tid.