En velsignelse og en åpenbaring
Den første søndagen vi var her i Stavanger menighet, ble jeg minnet på hvor stor en velsignelse det er å være medlem av denne verdensomspennende Kirken. Det er et punkt vi liker å påpeke i misjonærleksjonene, at Kirken er den samme over hele verden. Kirkens lære, nadverden, dåp og ungdomsprogrammene er de samme uansett hvor man befinner seg. Det er en ting å snakke om det, men det er noe helt annet å oppleve det i praksis. Vi hadde ikke vært i Kirken på tre uker, fordi vi først hadde generalkonferanse, og uken etter var vi på flyet fra USA. Selv om vi har bodd i Norge før, var det mye nytt i vente da vi ankom. Som misjonær, virker det som man bare dukker opp i landet og alt er ordnet for deg. Hus, bil, penger og møbler. Alt er fint og på plass når man kommer. Sånn var det ikke da vi kom med våre tre barn og femten kofferter, det var en helt annen opplevelse. Så etter en lang reise, karantene, korona tester, og mye, mye nytt, var det kjempeherlig å komme hit til kirken den første søndagen og føle den samme ånd, ta den samme nadverden, synge de samme salmene og oppholde den samme profeten som vi har alltid har gjort hjemme i USA. Jeg setter enda større pris på kirken som et tilfluktssted, og ble minnet om Kristi ord i Lære og pakter 45 hvor han snakker om Sion:
“Og den skal kalles det nye Jerusalem – et fredens land, en tilfluktsby – et trygt sted for de hellige som tilhører Den Aller Høyeste Gud.
Og Herrens herlighet skal være der, og redsel for Herren skal også være der, så de ugudelige ikke vil komme dit, og det skal kalles Sion.” (Lære og pakter 45:66, 67)
Sion er jo ikke bare en by, men hvor som helst de hellige kommer sammen i Kristi navn. Jeg er glad for at vi har funnet Sion her i Stavanger, og glad for at vi kan få hjelpe til med å bygge det med dere.
Et annet emne som har vært i tankene mine er hvordan Gud leder oss og åpenbarer sin vilje til oss i vårt personlige liv. Dere er sikkert godt kjent med president Nelsons sitat fra noen generalkonferanser siden om åpenbaring, men jeg tror ikke at det kan gjentas for mange ganger.
Han sa:
“I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”
Jeg har tro på at Gud vil åpenbare sin vilje for oss, men min erfaring har likevel vært at jeg har det vanskelig med å føle at jeg får åpenbaring, og skjelne mellom mine egne tanker og følelser og Åndens innflytelse.
Jeg føler at Gud har ledet oss hit til Norge, men veien har ikke alltid vært så lett, og absolutt ikke den veien vi hadde tenkt livet skulle gå. Det begynte egentlig for 10 år siden da jeg var her på misjon. Som misjonær er det lett å drømme om å flytte tilbake til Norge og om hvordan det hadde vært å leve et “vanlig” liv her. Mange misjonærer tenker på det, men jeg tror de fleste vet dypt i hjertet at det ikke kommer til å skje. Og sånn var det for meg. Spol fremover til 2015 da jeg var en ung student på universitetet BYU i Utah i ferd med å begynne på revisorstudiet.
Jeg så en reklame fra firmaet Ernst &Young, der jeg jobber nå, om at de skulle holde en presentasjon om olje og gass. Jeg var interessert fordi jeg visste at Norge hadde mye med olje og gass å gjøre. Jeg ble kjempeoverrasket da de sa ‘ja, vi har et kontor i Oklahoma med ConocoPhillips som kunde, og siden de borer etter olje i Nordsjøen sender vi folk til våre kontorer i Norge gjennom vårt globale utvekslingsprogram’.
Så da ble det internship på meg hos EY i Oklahoma med ConocoPhillips som kunde. Jeg fikk jobbtilbud fra dem, men, jeg hadde tenkt å fortsette med utdanningen min og ta en doktorgrad, og hadde nettopp begynt et forberedelsesprogram for det. Jeg trodde jeg ville få flere måneder på meg til å vurdere jobbtilbudet, men de ga meg bare to uker. Så jeg bestemte meg for å be om det, om jeg skulle bli revisor, eller bli doktorgradsstudent. Jeg hadde tro på at Gud kjente meg, og at han visste hva som var best for meg, og at jeg bare måtte finne ut det han visste jeg skulle gjøre.
Svaret jeg fikk var litt annerledes enn det jeg forventet. Og det var en påminnelse om at forutbestemmelse - det tror vi ikke på. Selv om Gud har en plan for oss i vårt liv, er det ikke alle detaljene som han har bestemt for oss. Gud har gitt oss handlefrihet og ønsker at vi skal bruke den. Og svaret var at det ikke var et riktig valg eller et dårlig valg. Den riktige tingen å gjøre, var å tro på ham og holde hans bud uansett hva annet jeg gjorde. Jeg fikk ikke et ordentlig svar, han ville jeg skulle velge selv. Det spilte egentlig ingen rolle hvilken vei jeg tok. Det som var viktigst var at jeg og min familie fulgte Jesus Kristus og holdt våre pakter. Så jeg aksepterte tilbudet og to år senere flyttet til vi Oklahoma, med håp om å kanskje flytte til Norge etter 3-4 år.
Vi ble snart venner med en annen familie, Sam og Elise Powell, som nettopp har flyttet tilbake til USA herfra. De ønsket seg også en global utvekslingsopplevelse, men hadde flere land de kunne velge mellom. Et valg var Norge og vi anbefalte selvfølgelig det. Og de kom jo hit til slutt.
Etter et år (i 2020), fortalte de at de trivdes og at kontoret hadde en mulighet for oss å komme hit også. Vi hadde jo lyst, men jeg hadde det kjempevanskelig på jobb og var ikke sikker på om det ville være bra å fortsette med firmaet noe særlig lenger. Da ba vi om det, og følte veldig godt. Men det var ikke lett. Vi var ikke sikre på om sjefen ville støtte det og vi måtte sende søknad til ledelsen over hele USA-avdelingen.
Men vi følte at vi hadde mottatt svar på våre bønner at det var riktig å reise, så vi gjorde alt vi kunne for å få det til.
Så ble søknaden avslått. Og det var vanskelig. Vi satt igjen med mange spørsmål, men ingen svar. Hvorfor hadde vi følt så godt for å søke dersom svaret ble nei til slutt? Men vi trodde at Gud visst bedre enn oss, at han elsket oss, og at det måtte være grunner vi ikke skjønte for at det skjedde.
På den tiden ble jeg kalt som Seminar-lærer i Kirken. Og like etter avslaget holdt Eldste Bednar en andakt for alle Seminar-lærere der han svarte på spørsmål direkte fra de som var tilstede. Et av de spørsmålene handlet om åpenbaring, og hvordan vi kan vite når vi får det. Jeg kommer ikke til å glemme svaret. Jeg har ikke sitatet, men Eldste Bednar sa at ofte tenker vi feil om åpenbaring, som om det er en oppskrift. Vi tenker, jeg skal gjøre sånn, sånn, og sånn og da vil jeg få åpenbaringen. For eksempel, jeg skal be i kveld og få åpenbaringen jeg trenger, som om det skjer plutselig i øyeblikket. Som om åpenbaring er et lys som vi slår på. Det kan skje sånn, sa han, men det er mer vanlig at åpenbaring kommer som en soloppgang i tåke. Vi kan vite at det er lyst ute, men kan ikke vite akkurat når solen kom opp. Vi trenger å tenke på åpenbaring ikke som noe vi får i øyeblikket, men noe vi lever i. Det er som luften, vi kan ikke se det eller føle det noen ganger, men det påvirker oss likevel. Vi lever i åpenbaring. Alle våre tanker, ord, og følelser blir påvirket bare litt om gangen. Og vi må fremvise tro først og bestemme oss for at vi skal gjøre noe før åpenbaringen kommer helt. Om vi gjør Guds vilje, vil vi føle åndens frukt: fred, sikkerhet og tillit.
Og sånn var det i år da vi bestemte oss for å søke igjen om å komme til Norge i 2021. Jeg har ikke hørt en røst dypt inni meg, eller fått et sikkert svar om at “Ja, dette er det du skal gjøre.” Men, vi følte en fred og en kraft da vi begynte søknadsprosessen igjen. Vi følte fred selv om jeg hadde en venn som tilbød meg en god jobb hos firmaet hans samme dag som jeg begynte prosessen med Norge. Vi følte fred selv om Sydnee var gravid og det betød at vi måtte flytte familien over havet med en ny baby. Vi følte fred da Norges grenser var stengt for amerikanere på grunn av korona og det så ut som om vi ville aldri komme inn. Og vi følte fred da vi måtte sette alle tingene våre på et lager og selge huset vårt med bare håp og tro om at søknaden vår for unntak fra Norges innreise-restriksjoner ville bli godkjent. Og nå har vi mange, mange utfordringer som følger med å bo i et annet land og flytte med bare innholdet i 15 kofferter.
Selv om vi ikke har fått et sikkert svar, er jeg overbevist om at Gud har veiledet oss hit. Guds vei er nesten aldri den letteste, men han kan gi oss kraft til å klare alt vi trenger å gjøre. Jeg har lært mye om tro, som det står i Mormons Bok, det er ikke å ha en fullkommen kunnskap. Jeg tror at det jeg føler virkelig er Guds åpenbaring, at han og Jesus er der, og bryr seg om min familie, og at de vil hjelpe oss selv om det er vanskelig. Og det er nok. Det er en stor kraft som kommer med tro på Kristus. Jeg vet at Kristus lever og at han og vår Himmelske Fader elsker oss og ønsker at vi skal være lykkelige, og de vil hjelpe oss og gi oss åpenbaring når vi trenger det.