Sagt av siste dagers hellige
Herrens hånd i mitt liv
Fra stavskonferansen i Drammen stav, 24. september 2022
Jeg ble spurt om jeg kunne holde en tale i dag om hvordan jeg har sett Herrens hånd i livet mitt.
Jeg må innrømme at dette er noe jeg alltid har slitt med. Å se hva som faktisk er Herrens arbeid når det skjer i nuet. Men det betyr ikke at jeg aldri har følt det. Spesielt når jeg reflekterer tilbake på det som har skjedd.
En av de sterkeste gangene jeg har følt Herrens ånd påvirke livet mitt, var tidligere i sommer da jeg var så heldig å få være med til tempelet for første gang, og fikk utføre stedfortredende dåp for min farfar.
En av grunnene til at jeg følte Den hellige ånd så sterkt i tempelet er på grunn av mitt siste møte med farfar. Dette var julen 2018, og for å gi litt bakgrunn angående farfar, så har han hatt svulst på hjernen i mange, mange år. Den var plassert slik at den påvirket taleevnen og motorikken. Han ble dårligere og dårligere på slutten, der han trengte hjelp til alt mulig. Han ble løftet opp av sengen og plassert i stolen sin. Der ble han sittende til han ble løftet tilbake i sengen. Å prate forståelig var noe han ikke klarte. Han hadde selv gjort opp med Gud og visste hvor han skulle. Hans ønske var å takke av.
På dette tidspunktet var jeg ikke introdusert for Jesu Kristi Kirke, men var medlem i Den norske kirke. I det jeg skulle ta farvel med farfar denne julen så gir jeg ham en klem og sier “ha det bra, så gleder jeg meg til vi sees igjen”. Han snudde seg mot meg og det var første gang på mange år han smilte, og hele ansiktet hans skinte i det han sa “ja”. I det øyeblikket så tenkte jeg at nå hadde moralen steget. Nå ønsket han å leve lenger.
I midten av april året etter, fikk jeg spørsmål om jeg ville være med ned for å hilse på farmor og farfar. På dette tidspunktet var jeg opptatt med skole, men jeg visste at jeg fint hadde klart å ta turen. Men jeg sa nei, og droppet denne turen.
To uker senere fikk jeg beskjed om at han hadde gått bort. Jeg tenkte ofte på den siste samtalen med farfar, og angret på at jeg ikke hadde tatt meg tid til å reise.
Da jeg først kom meg til tempelet og fikk lov til å gjøre dåp for de døde for farfar var det derfor en veldig fin opplevelse. Jeg fikk bekreftet at jeg skal møte farfar igjen etter dette livet. Det fikk meg til å tenke på skriftstedet i 2 Nephi, vers 20:
“Derfor må dere streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker. Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og holder ut til enden, se så sier Faderen: Dere skal få evig liv.”
Jeg vil også si at farfar er en stor grunn til at jeg faktisk ønsket å lære mer om Jesus Kristus. Grunnen til dette er en tale min onkel holdt i begravelsen. Han hadde vært hos farfar og sammen hadde de bestemt seg for å be. Begge er kristne, men ikke medlemmer av Jesu Kristi Kirke. Bønnen var kort og presis. Den gikk ca. sånn som dette: “Kjære himmelske Fader du har nå sett tilstanden til far. Derfor gir jeg deg et valg. Du kan enten ta ham med deg hjem, eller du kan gjøre ham friskere slik at han faktisk kan nyte livet. Amen.” Før min onkel hadde kommet seg hjem, fikk han en telefon om at farfar hadde gått bort. Etter å ha hørt den talen, så kom ønsket om å lære mer om min Gud. Gjennom denne læreprosessen så kom jeg fem til beslutningen etter lang tid, at jeg ville bli medlem av Jesu Kristi Kirke. Og det valget har jeg ikke angret på siden.