“En suksesshistorie for misjonærer: 60 år i støpeskjeen”, Liahona, juli 2024.
En suksesshistorie for misjonærer: 60 år i støpeskjeen.
For en gledelig opplevelse det var for meg å høre at et frø i evangeliet som ble sådd for mange år siden bar frukt.
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Jeg har alltid vært glad i Lære og pakter 18:10–11: “Sjeler er av stor verdi i Guds øyne.” Og noen ganger krever det at mange av oss samarbeider om å bære vitnesbyrd for å bringe sjeler til Frelseren (se 2 Korinter 13:1).
Jeg ble påminnet om dette vakre konseptet med kollektivt misjonærarbeid da jeg fikk en e-post en dag. En bror som sa han var sønn av misjonspresidenten i Wichita i Kansas, lurte på om jeg var Robert Monsons hustru. Broren fortsatte med å si at han lette etter eldste Monson som virket i Central United States-misjonen i 1959. Det var mannen min.
Han fortalte meg om to unge eldster som nylig ble inspirert til å gå inn i en leilighetsbygning. De banket på den første døren og fant en eldre dame som inviterte dem tilbake neste dag. De avtalte en tid.
Da de kom tilbake til avtalen, fant de ut at denne eldre søsteren hadde en gammel trippelkombinasjon (Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle) som misjonærene hadde gitt henne i 1959. Hun hadde lest den mange ganger og visste at læresetningene i den var sanne. Hun hadde ikke sluttet seg til Kirken den gangen fordi hennes mann ikke ønsket at hun skulle gå i kirken eller bli døpt. Mannen hennes hadde nylig gått bort, og hun hadde bedt om at hun måtte finne misjonærene igjen. I trippelkombinasjonen hennes var navnene på de to misjonærene fra 1959: Robert Monson og Granade Curran, min mann og hans ledsager.
I løpet av de neste ukene lærte denne kvinnen om frelsesplanen og tempelets velsignelser. Sønnen hennes hadde gått bort som 22-åring, og hun var begeistret over muligheten for å bli gjenforenet med ham. Da misjonærene inviterte henne til å bli døpt, tok hun med glede imot invitasjonen deres.
Både min mann og hans ledsager, eldste Curran, har gått bort, men jeg kan forestille meg at de deltok i denne vakre dåpen på den andre siden av sløret.
Da misjonspresidentens sønn fortalte meg historien, ble jeg minnet om at Frelseren ikke glemmer noen av oss. Han er alltid med oss hvis vi slipper ham inn i vårt liv. Det nye testamente forteller historien om Sakkeus, som klatret opp i morbærtre for å se Frelseren (se Lukas 19:1–10). Selv oppe i treet ble Sakkeus funnet av Frelseren, som ba om å få spise hjemme hos ham. På samme måte ba en eldre søster, og ventet på at misjonærene skulle banke på døren hennes, og det gjorde de. Frelseren kjenner oss alle. “For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Luke 19:10).
To misjonærpar – ett for over 60 år siden og så ett nylig – bragte denne søsteren til Jesus Kristus og styrket i sin tur sitt eget vitnesbyrd og fant glede i Herren. Jeg føler ydmykhet over at jeg kunne være en tilskuer i denne historien, og føle gleden til alle involverte når de bragte denne søsteren til Frelseren (se Lære og pakter 18:15).
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.