“Familiesamtaler om selvmord”, Liahona, juli 2024.
Familiesamtaler om selvmord
Som foreldre ønsker vi å forberede våre barn på alle eventuelle farer de kan møte. Selv om det kan være ubehagelig å snakke om, er selvmord en av disse farene.
Familieliv er som en raftetur. Når familien tar på seg redningsvester og hjelmer, er foreldrene som elveguidene som har passert denne veien før. Barna trenger at vi advarer dem mot sterke strømmer eller steiner foran dem. Hvis det lenger nedover i elven er en ødeleggende foss, ville vi advare våre barn mot den? Ville vi instruere dem om hvordan de skulle ro og hvor de skulle styre for å omdirigere ruten, eller ville vi vente til etter at de dingler fra klippen med å advare dem?
Som foreldre kan vi være utilpass med å snakke om et emne som er så ubehagelig som selvmord, men vi kan bidra til å beskytte og forberede våre barn før de får farlige tanker.
Foreldrene kan hjelpe barna å lære å bli følelsesmessig robust og vite hvor de kan vende seg når de trenger følelsesmessig hjelp. Reyna I. Aburto, tidligere annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, sa at “dette kan omfatte å oppdatere oss på psykiske lidelser, finne ressurser som kan hjelpe med disse kampene, og ikke minst å bringe oss selv og andre til Kristus, som er Mesterlegen.”
En viktig ting å snakke om
Noen selvmord skjer uten noe forvarsel. For noen er det bare flyktige tegn, eller noen ganger er tegnene tydelige. Vi kan ikke vite sikkert hva våre barn tenker, så vi må forberede dem når de er unge – i tilfelle selvmordstanker dukker opp i tankene deres.
Søster Aburto bekrefter: “Det er viktig å snakke om disse problemene med våre barn, familie og venner i vårt hjem, våre menigheter og lokalsamfunn.”
Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum har undervist: “Vi har alle familiemedlemmer, kjære venner eller bekjente som har opplevd selvmordstanker, forsøkt å begå selvmord eller tatt sitt liv … Mange menigheter og staver [og familier] vurderer å ha en drøfting om å forebygge selvmord etter at noen har tatt sitt eget liv. Mitt spørsmål er – hvorfor vente? Hvorfor ikke gjøre det nå? Fordi noen i menigheten eller staven har selvmordstanker.”
Jeg satte meg ned sammen med mine egne barn for mange år siden etter at en tragedie fant sted lokalt. Jeg følte meg tvunget til å fortelle dem at gjennom Jesus Kristus finnes det alltid en vei fremover. Det er ingenting de kunne gjøre, eller unnlate å gjøre, som ville gjøre selvmord til svaret. I deres unge alder hadde jeg ingen grunn til å tro at de var i faresonen, men jeg visste at det var mer jeg kunne gjøre for å forberede barna mine til å håndtere farlige, potensielle tanker om selvmord.
Å snakke om selvmord forhindrer selvmord
Kirkens ressursveiledning for selvmordsforebygging informerer: “Å snakke om selvmord vil ikke gjøre det mer sannsynlig at noen forsøker å begå selvmord. Å snakke åpent om selvmord er faktisk en effektiv måte å forebygge selvmord på.”
Ifølge John Ackerman, ph.d., klinisk leder for selvmordsforebyggelse ved Nationwide Children’s Hospital, “Å skape et trygt sted å snakke om selvmord kan redde et barns liv.” Han legger faktisk til: “Hvis et barn har strevd med selvmordstanker, er det ofte en lettelse å vite at en bekymret voksen er villig til å ha en åpen samtale.”
“Å snakke om selvmord på passende måter [bidrar faktisk] til å forhindre det istedenfor å oppmuntre til det,” sa søster Aburto. Hennes far døde ved selvmord. I mange år unngikk hun å snakke med familien om hans død. Hun har imidlertid siden lært verdien av å snakke om det ærlig og tydelig. “Jeg har nå snakket åpent med mine barn om min fars død og vært vitne til den helbredelse Frelseren kan gi på begge sider av sløret.”
Åpne samtaler om selvmord kan gjøre det mulig for barn å komme til sine foreldre og andre betrodde voksne istedenfor å prøve å navigere med selvmordstanker på egenhånd, hvis de noen gang skulle oppstå.
Barn så unge som seks eller syv år har rapportert selvmordstanker. “Det pleide å være slik at … terapeuter og forskere og foreldre ikke trodde at små barn under 10 eller 11 år engang hadde selvmordstanker,” sier dr. Ackerman. “Vi vet at det faktisk ikke er sant.” Han sier at selv små barn kan forbinde selvmordstanker med å føle seg som en byrde, være i følelsesmessig smerte eller oppleve håpløshet.
Søster Aburto forsikrer: “Det kan være nyttig å vite hvordan man gjenkjenner tegn og symptomer hos oss selv og andre. Vi kan også lære å oppdage uriktige eller usunne tankemønstre og hvordan vi kan erstatte dem med noe riktigere og sunnere.”
Selvmord er hyppigere enn vi tror
Over hele verden skjer nesten én død ved selvmord hvert 40. sekund, og det er den nest største årsaken til død i verden for mennesker i alderen 15–24 år. I en nylig studie utført blant tusenvis av tenåringer i Utah i USA, oppdaget forskere fra Brigham Young University at omtrent 12 prosent av siste dagers hellige ungdommer alvorlig hadde vurdert selvmord, og 4 prosent hadde gjort et forsøk.
I en gruppe på 25 tenåringer har 3 av dem statistisk sett vurdert selvmord alvorlig, og en har gjort et selvmordsforsøk.
Hvis vi kan hjelpe våre barn å finne den støtten de trenger før de kommer til krisepunktet – når ideer blir til en plan – kan vi kanskje hjelpe dem å endre kursen før det er for sent.
Hvor vi kan begynne
I svært ung alder kan barn begynne å forstå følelser, men vi kan gi dem et språk for å beskrive følelsene deres riktig. Det første skrittet kan være å hjelpe et lite barn å bygge sitt følelsesmessige ordforråd. Vi kan lære barna å forstå forskjellene mellom sint, trist, frustrert og så videre. Hvis barnet kan forklare hva han eller hun føler, kan vi samarbeide derfra. På en alderstilpasset måte kan vi drøfte deres intense følelser med barn så unge som seks år, og hjelpe dem å identifisere og takle disse følelsene.
Disse tidlige samtalene vil også hjelpe foreldrene å bli kjent med sine barns typiske spekter av følelser. De fleste barn gjennomgår opp- og nedturer i følelsesmessig velvære. Dette er normalt. Å ha samtaler tidlig og ofte med små barn kan gi foreldre et følelsesmessig termometer for å skjelne forskjellene mellom typiske opp- og nedturer i barndommen og farlige tankesett.
Forebyggende samtaler om selvmord er som annen forebyggende opplæring foreldre gir. Vi kan forberede barn og ungdom på muligheten for å oppleve selvmordstanker på samme måte som vi kan forberede dem til å kjøre bil og hva de skal gjøre i tilfelle en ulykke oppstår. “Vi ønsker å forberede barna våre til å forstå hva som kan skje følelsesmessig, og hva de kan se i vennene sine,” sier dr. Ackerman.
Fortsett samtalen
Når barna blir eldre, vil samtalene vi har med dem også modnes. Vi kan stille åpne spørsmål og deretter la barna svare åpent. Oppfordre barna til å være ærlige med sine vanskelige følelser. Forskningen viser at det å takle vanskelige følelser kan redusere deres intensitet og varighet.
Ved åpen kommunikasjon om depresjon, selvmord eller motløshet, lærer barna at de kan dele sine oppriktige tanker og at de er følelsesmessig trygge hos oss. “De får også det utvetydige budskapet at du virkelig bryr deg om dem, og deres lykke og velvære betyr noe for deg,” sier en psykisk helserådgiver.
Vår kjærlighet og støtte til våre barn kan være et eksempel på den kjærlighet vår himmelske Fader har til hver enkelt av oss. “Deres himmelske Fader elsker dere – hver og en av dere,” sa president Thomas S. Monson (1927–2018). “Denne kjærligheten forandrer seg aldri … Den er der for dere når dere er triste eller glade, motløse eller håpefulle. Guds kjærlighet er der for dere om dere føler at dere fortjener kjærlighet eller ikke. Den er rett og slett alltid der.”
Umiddelbart etter at jeg hadde drøftet selvmord med mine egne barn, spurte min ni år gamle sønn om han kunne snakke med meg på tomannshånd. Han fortalte meg om tilfeller der han hadde forestilt seg å ta sitt eget liv, fullt og helt med hvordan han ville gjøre det. Jeg kunne aldri ha drømt om at han hadde disse tankene. Jeg klemte ham, takket ham for hans mot til å fortelle meg det, og fortalte ham at uansett hva han noensinne har gjort eller noen gang tenkt, var han verdsatt og trengtes i familien vår. Og jeg forpliktet meg selv til å passe på ham for ytterligere tegn på selvmordstanker eller psykiske lidelser.
Selvmord er ikke svaret
Noen ungdommer frykter kanskje at selvmord er deres eneste vei ut av sin håpløshet. President Jeffrey R. Holland, fungerende president i De tolv apostlers quorum, forsikret: “Uansett …hvor mange feil dere føler at dere har gjort … eller uansett hvor langt fra hjem og familie og Gud dere føler at dere har reist, vitner jeg om at dere ikke har reist utenfor rekkevidden av guddommelig kjærlighet. Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner.”
I tillegg til å snakke med våre små barn, kan vi snakke med ungdom som følger modellen president Holland ga: “Til alle våre unge der ute som strever, uansett hvilke bekymringer eller vanskeligheter dere har, er død ved selvmord åpenbart ikke svaret. Det vil ikke lindre smerten du føler eller som du tror at du forårsaker. I en verden som så desperat trenger alt det lys den kan få, vær så snill å ikke minimere det evige lys som Gud plantet i din sjel før denne verden ble til. Ikke ødelegg et liv som Kristus ga sitt liv for å bevare. Du kan utholde dette jordelivets vanskeligheter fordi vi vil hjelpe deg å utholde dem. Du er sterkere enn du tror. Hjelp er tilgjengelig, fra andre og spesielt fra Gud. Du er elsket, du er verdsatt og det er behov for deg. Vi trenger deg!”
Du og din ektefelle kan drøfte når det er et godt tidspunkt å begynne å snakke om det – i god tid før krisen, om noen, kommer. Dere kan med bønnens hjelp søke Ånden for å veilede både tidspunktet og ordene i samtalene med barna deres.
Vi er aldri ansvarlige for en annens valg om å avslutte et liv, men det er ting vi kan gjøre for å forhindre det. Som president Holland sa:
“Guds enbårne Sønn [kom] for å gi oss liv ved å overvinne døden.
Vi må forplikte oss fullt ut til denne livets gave og løpe dem til unnsetning som står i fare for å gi opp denne hellige gaven.”