“Hva kan vi be om?”, Liahona, juli 2024.
Kom, følg med meg
Hva kan vi be om?
I Alma 33 og 34 lærer vi at vi kan be hvor som helst, når som helst, angående hva som helst. Her følger noen eksempler på personer som ber i forskjellige situasjoner.
Når du leser disse opplevelsene, kan du overveie noen av måtene du har bedt for “hjordene på [dine] marker” på, og “i [ditt] lønnkammer og på hemmelige steder og ute i villmarken” (Alma 34:25, 26).
Siste dagers hellige, Alma Richards, kom med på OL-laget i 1912.
Be på OL
Alma Richards, høydehoppmester, var en del av OL-laget i 1912 som konkurrerte i Stockholm i Sverige. Under konkurransen ble andre eliminert én etter én inntil bare Alma og en til sto igjen.
“Da Alma forberedte seg til å hoppe, ble han distrahert. Der var han og representerte landet sitt under verdens største idrettskonkurranse. Likevel følte han seg svak, som om hele verden hvilte på hans skuldre. Han tenkte på Utah, familien og hjembyen sin. Han tenkte på BYU og de hellige. Han bøyde hodet og ba Gud stille om å gi ham styrke. “Hvis det er riktig at jeg skulle vinne,’ ba han, ‘vil jeg gjøre mitt beste for å være et godt eksempel alle mitt livs dager.’”
Alma hentet styrke fra Herren, hoppet og forserte den høye listen. Da hans gjenværende konkurrent mislyktes, vant Alma gullmedaljen.
Senere “ertet en venn ham for å be før vinnerhoppet. ‘Jeg skulle ønske du ikke ville le,’ svarte Alma stille. ‘Jeg ba til Herren om å gi meg styrke til å komme over den listen, og jeg kom over.’”
Be på et gatehjørne
I 1898 var Inez Knight og Jennie Brimhall de to første enslige kvinnene som ble kalt som søstermisjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Kort tid etter at de kom på misjon til England, dro de to kvinnene for å forkynne i Oldham, en liten industriby i nærheten av Liverpool.
Inez Knight og Jennie Brimhall ba om hjelp under sin misjonærtjeneste i England.
Til høyre: Foto gjengitt med tillatelse fra Jennifer Whatcott Hooton
De to søstrene, misjonspresidenten og andre misjonærer samlet seg en kveld. “De dannet en sirkel på et travelt gatehjørne, holdt en bønn og sang salmer helt til en stor folkemengde samlet seg rundt dem. President McMurrin bekjentgjorde at et spesielt møte ville bli avholdt dagen etter, og han innbød alle til å komme og høre forkynnelse fra ‘ekte, levende mormonkvinner.’”
Be om transport
Sahr fra Bo i Sierra Leone reiste med motorsykkeltaxi til et landlig område for å gi sårt tiltrengt medisin til sine eldre foreldre. Han ble værende senere enn planlagt for å hjelpe foreldrene å reparere taket deres, som hadde blitt skadet i en storm. Da det var reparert, hadde skumringen falt på.
Siden det var så sent, var det lite sannsynlig at det ville komme en taxi. Sahr ble bekymret. Uten taxi sto han overfor en tur til fots som ikke bare ville være lang, men også muligens farlig. Å bli hjemme hos foreldrene var ikke noe alternativ fordi han hadde en tidlig arbeidsskift neste morgen. I tillegg ønsket han ikke å la sin unge familie være alene om natten.
Å be om en motorsykkeltaxi virket litt underlig, men Sahr ba Gud hjelpe ham å komme seg hjem. Noen minutter senere kom det en taxi, etter å ha sluppet av noen i det vanligvis rolige området. Sahr klatret takknemlig opp og følte seg velsignet da han kunne være hjemme i god tid for å holde forpliktelsene på jobben og holde familien trygg.
Be om en endring i timeplanen
Bror Miguel Troncoso fra Santa Cruz i Argentina gledet seg til å høre eldste Carlos H. Amado i De sytti tale i staven hans. Eldste Amado skulle imidlertid tale en tirsdag kveld, og bror Troncoso, en lærer på videregående skole, måtte undervise en skoleklasse den kvelden. Fast bestemt på å delta på møtet, ba han og familien hans om hjelp.
Bror Troncoso sa følgende om sin opplevelse:
“Dagen før konferansen følte jeg meg tilskyndet til å snakke med rektor om å dra 20 minutter før. Før jeg kunne si et ord, spurte hun om jeg hadde noe imot å forandre tidspunktet tirsdag kveld og begynne to timer tidligere enn normalt.
Hvilken stor velsignelse dette var for oss. Vi kom til møtet i god tid og følte Ånden ved å være nær en av Herrens disipler. Som familie fikk vi dessuten et vitnesbyrd om at vår himmelske Fader kjenner våre ønsker og hører våre bønner.”