Kapittel 20

Undervisning – en edel gjerning

Måtte Gud hjelpe våre lærere å føle det ansvaret de har, og huske at ansvar ikke bare måles ut fra det de sier, men hva de gjør… Å, hvor stort er ikke en lærers ansvar!¹

Innledning

President David O. McKay var lærer det meste av sitt liv. Han fylte denne rollen som misjonær, skolelærer, administrator, apostel, Kirkens president og far.

I et budskap primært rettet til prestedømsbærere fortalte han om en hendelse som er aktuell for alle som underviser:

«Forleden dag hadde jeg anledning til å kjøre gjennom markene i min gamle hjemby. Jeg kjørte gjennom to gårder i nærheten av fjellkanalen. Jeg så en som hadde gitt en uvanlig god avling havre. Til tross for tørken, kulden om våren og andre uheldige omstendigheter hadde bonden fått en utmerket avling. På den andre siden av gjerdet lå en annen havreåker, men den var en fiasko sammenlignet med den første. Jeg sa til mannen: “Hva er i veien? Du må ha sådd dårlige frø.”

“Nei, det er det samme såkornet som naboen min har.”

“Da ble det vel sådd for sent, og det var ikke nok fuktighet i bakken så det kunne spire og vokse.”

“Det ble sådd samme ettermiddag som han sådde sitt.”

Da jeg forhørte meg videre, fikk jeg vite at den første mannen hadde pløyd om høsten. Så hadde han omhyggelig bearbeidet jorden med harv om våren og laget et beskyttende lag som holdt på vinterens fuktighet. Naboen hadde derimot pløyd sent på våren, latt furene ligge uten å vende dem, og fuktigheten hadde fordampet. Etter at kornet var sådd, fulgte fire til seks uker med [tørke], og det var ikke nok fuktighet til at frøene kunne spire. Den første mannen hadde gjort forberedelser, riktige forberedelser, og naturen sørget for god avkastning. Den andre mannen arbeidet hardt, men forberedte seg dårlig. Ja, han gjorde utilstrekkelige forberedelser.»

President McKay brukte denne historien for å illustrere læreres innflytelse. Han sa: «I Guds store have er det plassert oppsynsmenn som kalles lærere, og de blir bedt om å gi næring til og inspirere Guds barn. Jeg fremsetter den tanke at når Den store gartner ser på sine marker, ser han noen som har fremgang og er rettferdige og aktive, og andre som sulter på grunn av den tørke forsømt plikt er, på grunn av forfengelighetens kulde eller ødeleggende drikkfeldighet. Hvorfor? Kanskje fordi gartnerne, oppsynsmennene, ikke hadde gjort de nødvendige forberedelser eller utført sin plikt godt nok.»²

Enten det gjaldt foreldre, lærere i klassesituasjoner eller hjemmelærere og besøkende lærerinner, viet president McKay mye av sin tjenestetid til å hjelpe Kirkens medlemmer å forstå den store betydning og innflytelse effektiv undervisning har.

David O. McKays læresetninger

I Kirken får vi mange anledninger til å undervise andre og utvikle personlig styrke

Vi er en kirke av lærere. I et siste-dagers-hellig hjem kreves det at faren og moren skal undervise i ordet – det kreves uttrykkelig ved åpenbaring fra Herren. Hver hjelpeorganisasjon, hvert quorum består av en gruppe menn og kvinner … som i ordets videste betydning er lærere.³

Jeg er takknemlig for at jeg er medlem av en kirke hvis religion utruster menneskene til kampen med verdens krefter, og som gjør dem i stand til å overleve denne kampen. En av disse virksomme krefter er ansvaret for å undervise og anledningen så mange i denne kirken får til å ta del i dette ansvaret…

Når Kirken gir så mange anledning til å utvikle seg slik en sann lærer gjør, så tenk på hva den gjør for å hjelpe denne hær av lærere som enkeltpersoner til å bli sterke i kampen mot verdens krefter!

For det første blir de forpliktet til å undervise sine medmennesker ved eksempel, og det finnes ikke noe bedre vern for en ærlig mann eller en oppriktig kvinne.

For det annet utvikles den guddommelige egenskapen kjærlighet til andre. Jesus sa til en av sine apostler: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? … Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær… Fø mine lam!» (Johannes 21:15.) Kjærlighet skulle gå forut for dette ansvaret for å fø lammene. Og disse titusener av lærere må ha kjærlighet til undervisning, kjærlighet til sine medmennesker og være villige til å godta dette ansvaret med den guddommelige egenskapen kjærlighet.

Så er det et tredje krav, nemlig et rent liv. Jeg kan ikke tenke meg at en som har besudlet seg selv, kan lykkes i å undervise gutter om renhet. Jeg kan ikke tenke meg at en som tviler på at Gud er til, kan undervise unge gutter og piker kraftfullt om Guddommens eksistens. Han kan ikke gjøre det. Hvis han er hyklersk og prøver å undervise, vil det han er, tale høyere enn det han sier – og dette er faren ved å ha tvilende mennesker som lærere for deres barn. Giften trenger inn, og ubevisst blir de syke i ånden fordi giften fra den personen de har tillit til, har sneket seg inn i deres sjel. Tanken på at lærere forsøker å undervise de unge om tro på Gud når de ikke selv har tro, er selvmotsigende, om ikke helt utenkelig. Så den tredje egenskapen er et rent liv og tro på Jesu Kristi evangelium.

Til slutt – de får anledning til å tjene sine medmennesker og derved foredle det kall de har mottatt, og virkelig vise at de er Kristi sanne disipler.⁴

Foreldrenes innflytelse er størst når det gjelder å forme barns karakter og veilede dem, deretter følger lærerens… «Den mann eller kvinne er virkelig en edel sjel som oppriktig ønsker og streber etter å lede barn bort fra forurensende innflytelse og til omgivelser med høye idealer og edle gjøremål.»⁵

Gode lærere forbereder seg ved studium, tro og bønn

Den store forpliktelse som påhviler en lærer, er å være forberedt til å undervise. En lærer kan ikke undervise andre om noe han ikke vet selv. Han kan ikke få sine elever til å føle noe han ikke selv føler. Læreren kan ikke prøve å lede en ung mann eller ung kvinne til å få et vitnesbyrd om Guds evangelium hvis han eller hun ikke selv har et slikt vitnesbyrd.

Det er tre ting som må lede alle lærere: for det første, sett deg grundig inn i emnet; for det annet, la emnet begeistre deg; for det tredje, prøv å få elevene til å bli begeistret for emnet – ikke ved å tvinge det på dem dem, men ved å lede dem til å forstå det du forstår, å vite det du vet, å føle det du føler.

Enhver lærer må ha forberedt seg til leksjonen når han eller hun møter disse guttene og pikene i klassen. For vær klar over at din presentasjon av leksjonen og din holdning til sannheten i den i stor grad vil bestemme guttenes og pikenes holdning til den og deres holdning til aktivitet i Kirken generelt. Hvis du sender dem bort etter klasseperioden med den følelse i deres ungdommelige hjerte at de ikke har mottatt noe, vil du få problemer med å få dem til å komme tilbake neste uke. Men hvis du på den annen side har begeistret dem, eller om du ikke klarer det, men har gitt dem én tanke som har appellert til dem, vil du finne ut at deres intensjon og ønske om å komme tilbake vil vise seg ved at de er tilstede en uke senere…

Det er ikke tilstrekkelig bare å lese leksjonen i boken før klassetimen. Hvis jeg gjør det slik, mestrer jeg ennå ikke leksjonen, og jeg er ikke forberedt slik Herren har bedt meg forberede meg når han kaller meg til å forkynne hans ord, før jeg mestrer leksjonen, før jeg føler at jeg har et budskap å gi klassens medlemmer. Jeg må mestre den. Det jeg ønsker å gi guttene og pikene, er det som teller når jeg møter dem. Jeg kan lære å mestre denne leksjonen i boken ved studium, tro og bønn.⁶

Å gi en godt forberedt leksjon er som barmhjertighet – det velsigner den som gir og den som mottar. Det gjelder i undervisning som ellers i livet: «Gi verden det beste du har, og du vil motta det beste igjen.» …

… Lærere, begynn tilretteleggelsen av leksjonene med bønn. Undervis med en bønn i hjertet. Be så om at Gud vil berike ditt budskap i barnas sjeler ved sin hellige Ånds innflytelse.⁷

Orden og ærbødighet i Kirkens klasserom hjelper de unge å lære respekt og selvbeherskelse

Jeg tror at disiplin i klasserommet, noe som innebærer selvbeherskelse og omtanke for andre, er den viktigste delen av undervisningen…

Den beste lærdom et barn kan få, er selvbeherskelse og forståelse av at han i sin omgang med andre må ha respekt for deres følelser…

Urolige omgivelser, hvor læreren og medelevene vises manglende respekt, vil undertrykke de viktigste karakteregenskaper.⁸

Noen ganger hersker det bråk og forvirring i våre klasserom. Her trenger vi gode lærere. En lærer som kan fremlegge en leksjon på en interessant måte, vil ha god orden, og når han eller hun ser elever som er opprørske, skyter med papirballer, er uoppmerksomme, tumler omkring, sparker hverandre, vet han eller hun at leksjonen ikke blir presentert godt nok. Kanskje den ikke engang ble godt nok forberedt…

I klasserommene skulle barna bli undervist, være fri til å drøfte, til å snakke, til å delta i klassearbeidet, men ikke noe klassemedlem har rett til å forstyrre en annen elev ved å dytte eller komme med vitser og tøysete bemerkninger. Og jeg mener at i denne kirken, i prestedømsquorumene og i klasser og i hjelpeorganisasjonene, bør ikke lærere og [ledere] tillate det. Uorden skader barnet som forårsaker den. Barna skulle lære at når de er sammen med andre, er det visse ting de ikke kan gjøre ustraffet. De kan ikke overskride de andres rettigheter.

La barna lære dette i ungdommen, for når de kommer ut i samfunnet og ikke retter seg etter loven, vil de føle lovens lange arm og trolig bli straffet.

God orden i klasserommet er nødvendig for å lære unge menn og unge kvinner prinsippet selvbeherskelse. De ønsker å prate og de ønsker å hviske, men de kan ikke gjøre det fordi det vil forstyrre andre. Lær selvbeherskelse og hvilken kraft som ligger i det.⁹

Søndagsskolen ser frem til den dag da prinsippene punktlighet, høflighet, selvbeherskelse, respekt for myndighet, flid, interesse og spesielt ærbødighet og tilbedelse vil … [fylle] atmosfæren i alle Søndagsskolens klasser.¹⁰

I vår innsats for å undervise om sannhet er Jesus Kristus vårt store forbilde

Hva personlighet og karakteregenskaper angår, var Kristus overlegen. Med personlighet mener jeg alt som utgjør et enkeltmenneske. Personlighet er en gave fra Gud. Det er faktisk en kostelig perle, en evig velsignelse.

Lærerkolleger, dere og jeg kan ikke håpe å legge for dagen, ikke engang i liten grad, vår store lærers, Jesu Kristi personlighet. Hver enkelts personlighet er sammenlignet med Frelserens kanskje bare som en liten solstråle i forhold til selve solen. Men selv om lærerens personlighet er så uendelig meget svakere, skulle den likevel være av samme slag. Når det gjelder karakter, kan hver lærer være overlegen og være en slik magnet som på en ubeskrivelig måte tiltrekker seg dem han skal undervise.

Men uansett hvor tiltrekkende personlighet klassemedlemmene synes læreren har, mislykkes den læreren i sitt arbeid som kun retter barnets kjærlighet mot sin egen person. Det er lærerens plikt å lære barnet å bli glad i ikke bare læreren, men også sannheten. Vi ser alltid og overalt at Kristus underkaster seg Faderens vilje. Slik skulle også læreren, hva vedkommendes personlighet angår, glemme seg selv for den sannhet han ønsker å undervise om.¹¹

Læreren må kjenne dem hun underviser for å kunne forstå, i det minste i en viss grad, klassemedlemmenes mentalitet og evner. Hun skulle være i stand til å lese ansiktsuttrykkene og være mottakelig for den mentale og åndelige holdningen til dem hun underviser. Den store lærer kunne til fullkommenhet oppfatte dette. Han kunne lese skjulte tanker og tyde selv følelsene til personene han underviste. En oppriktig lærer som utvikler denne evnen, kan bare delvis komme opp mot Ham. For få lærere utvikler denne gaven, endog i en nødvendig grad. Likevel har enhver lærer ansvar for å finne ut hvordan han/hun best kan nå frem til klassemedlemmene for å gi dem varig lærdom.¹²

Bruk tingene som finnes rundt deg. Vær som Den store lærer, som satt sammen med sine disipler og så ned på bøndene som sådde korn om våren. Han sa: «Noe falt i god jord, noe på stengrunn.» [Se Markus 4:3-8.] Det var en leksjon fra livet. Kvinnen i Samaria som kom for å slukke tørsten ved brønnen er et annet eksempel. Jesus sa til henne at det vann han ville gi henne, ville bli en kilde med vann som veller frem til evig liv [se Johannes 4:14]. Samle erfaring, og belys så hvert poeng. Jeg tror alle lærere har noe å lære av dette – dere som skal forberede en leksjon – ikke en tale, men et budskap.¹³

Dere er virkelig Kristi verdige tjenere! Lærere! Tilhengere av Den sanne lærer, alles store Forbilde! Fortsett med deres edle arbeid! Det finnes ikke noe større, ikke noe mer rettferdig! Den glede Frelseren lovet, er deres.¹⁴

Forslag til studium og drøftelse

Hvilke ansvarsoppgaver har en lærer? (Se side 190-92.) Hvorfor er det viktig at lærere i evangeliet har et personlig vitnesbyrd?
Hvilke velsignelser har du mottatt når du har undervist i evangeliet? Hvordan har ditt liv blitt velsignet eller forandret av trofaste, gode lærere?
Hvordan påvirker en godt forberedt leksjon både lærer og elev? (Se side 191-92.) Hvordan kan lærere forberede seg? (Se side 191-92.) Hvilke ressurser er tilgjengelige i Kirken for å forbedre undervisningen?
Hva kan vi gjøre for å fremme orden og respekt i Kirkens klasserom? (Se side 193-94.) Hvordan gagner det de unge at det er orden i klasserommet? Hva kan foreldre gjøre for å støtte lærerne i deres anstrengelser for å opprettholde ro og orden i klasserommene?
Hva er forskjellen mellom å «undervise i en leksjon» og undervise mennesker? Hvordan var Frelseren et eksempel på denne ferdigheten? Hva mer kan vi lære av Jesu Kristi eksempel som Mesterlæreren? (Se side 194-95.)
Hva kan en lærer gjøre for å forsikre seg om at klassens medlemmer blir glad i «ikke bare læreren, men også sannheten»?
Hvordan kan vi benytte president McKays råd om å forbedre undervisningen i vårt hjem? Hvordan har du funnet ut at du kan undervise dine barn effektivt?

Aktuelle skriftsteder: Johannes 21:15-17, 3. Nephi 27:21, L&p 11:21, 42:14, 88:77-80, 118, 132:8